Det har ikke noe med pris å gjøre. Hytten er bygd i en stil som skal være bonderomantisk. De gamle tømmerhyttene var enkle, dette blir stilbrudd med den stilen som ønskes kopiert og det stikk motsatte av det enkle. Det er overdådig med himlinger som er pepret med spotter, jeg ville droppet spotter og hatt " usynlig" belysning. Likeså brukes det flis som ser ut som et italiensk badeværelse. Det er for mye krasj på stil i denne hytten generelt, puttet inn masse kostbare løsninger og material som ville vært bra i andre settinger men ikke i denne. Derfor blir det vulgært og kun et symbol på hva lommeboken kan betale uten smak. Min mening men alle har forskjellig smak og takk for det jeg er altså ikke enig i at dette er gjennomført...
Men nå var det snakk om dyre og gjennomført løsninger.
Jeg synes ikke Mikkelsenhytta på noen måte er harry, men faktisk er veldig flott på alle måter.
At alle ikke liker den synes jeg er OK, men at man ikke liker den på grunn av prisen synes jeg er litt rart. Det er jo gratis å drømme.
Ser man det motsatt, og sier at jeg liker ikke det huset eller hytta fordi den er billig og enkel så hadde det vel blitt ramaskrik.
Det virket som du mente at at det var uvanlig at dyre løsninger også var fine. Mulig jeg misforsto deg, men om det var det du mente, så synes jeg ikke det er spesielt uvanlig, det er lettere å få ting fint med mere ressurser.
Synes forøvrig heller ikke mikkelsenhytta er spesielt harry, den er såpass langt fra min smak at jeg har vanskeligheter for å bedømme den som sådan. Men jeg er forsåvidt enig med innlegget over at belysningen ikke virker særlig bra.
Personlig forventer jeg mer av dyre prosjekter, de bør være bedre, fordi det er lettere å få ett godt resultat med store ressurser både økonomisk og eiendomsmessig.
Stalinistisk arkitektur, Stalins Empire-stil eller Stalins Neorenessanse, også referert til som Stalin-gotikk eller sosialistisk klassisisme, er et uttrykk for arkitekturen i Sovjetunionen mellom 1933, da Boris Iofans forslag for Sovjetenes Palass ble offisielt godkjent, og 1955 da Nikita Khrusjtsjov fordømte "feilstegene" i de foregående tiårene og la ned det Sovjetiske akademi for arkitektur.
Stalinistisk arkitektur har tilknytninger til sosialistisk realisme-tradisjonen til kunst og arkitektur.
De mest fremtredende eksemplene er kanskje De syv søstre (Moskva) som er bygget i en kombinasjon av russisk barokk og gotisk stil (herav kallenavnet Stalin-gotikk), og med teknologien som ble brukt til å bygge de amerikanske skyskraperne. Selv om det ble bygget mange lignende bygninger i andre (tidligere) sosialistiske land, er det bare Kultur- og vitenskapspalasset i Warszawa som kan måle seg med disse.
Også i Folkerepublikken Kina og andre asiatiske kommuniststater fikk den et visst nedslagsfelt.
Signatur
mvh Incognito (Adm.dir i Premium Haus AS ) Selger lavenergihus fra Tyskland.
Jeg kjenner godt til Sandmæl, og har også meninger om det han tegner, men jeg generaliserer ikke ved å si at alt han tegner er vulgært.
Den omtalte hytta synes jeg ikke er vulgær.
Jeg tror det at det er størrelsen og prisen som gjør at man ikke liker denne hytta.
Jeg ser at det er kvalitetsarbeid, men jeg liker ikke stilen. Generelt synes jeg Sandmæl dynger på med karnapper og utspring. Mulig han lager annet også, men det er vel dette som er varemerket hans. En Dallas-stil som ikke tiltaler meg. Heldigvis er det lov å ha forskjellige preferanser.
Husmann var i Norge tidligere en betegnelse på en person som bygslet jord eller tomt (noen ganger bare hustomt) av en jordeiende bonde, og som regel betalte for dette med en årlig avgift i form av kontanter og/eller pliktarbeid, noen ganger også naturalytelser. Stedet der husmannen bor med sin familie kalles for en husmannsplass (noen ganger forkortet «plass»). En husmannsplass er ikke oppført med eget matrikkelnummer, men betegnes f.eks. som Langeløkken under Frogner, der Langeløkken er husmannsplassen og Frogner er det matrikulerte bruket. Eieren av det matrikulerte bruket ble ofte kalt husbond.
Ofte eide husmennene husene sine selv, og dersom en husmann flyttet, fordi han fikk en bedre plass, kunne han ta husene sine med seg. (Laftede tømmerhus uten kledning var enkle å flytte). Husmannen må ikke forveksles med en leilending som bygsler et matrikulert bruk, et gårdsbruk.
I Norge på 1800-tallet var det befolkningsoverskudd og husmennene var svært tallrike. Husmennene utgjorde en sosial klasse under selveiende bønder. Fra 1900-tallet har mange husmenn etterhvert fått kjøpe husmannsplassene sine, som i mange tilfeller er blitt matrikulerte småbruk eller mindre gårdsbruk. Historisk sett kan det norske husmannssystemet langt på vei sammenlignes med livegenskapet som fantes i mange andre europeiske land. Norge og Sverige var blant få land som aldri innførte livegenskapet i egentlig forstand. Likevel var husmennene ofte i realiteten ufrie i sitt økonomiske avhengighetsforhold til frie bønder.
Det var to typer husmenn. Den ene kalles husmann med jord, den andre husmann uten jord. Husmannen uten jord kunne ofte benevnes som bygselhusmann eller strandsitter. Husmannen med jord var vanlig på Østlandet, mens husmannen uten jord var mer vanlig langs kysten.
En husmann med jord kunne ha en større eller mindre plass. En stor husmannsplass kunne være som en liten gård. Det var åkerjord og engmark på innmarka, beiterett i gårdens utmark og seter på fjellet eller i skogen. Men husmannen eide ikke plassen. Det var ingen sikkerhet for at neste generasjon kunne overta en veldrevet husmannsplass. Ofte lå husmannsplassene på mark som lett kunne legges til gården i neste omgang. Neste generasjon i husmannsfamilien kunne kanskje bli henvist til et nytt sted som måtte ryddes i utmarka.
En husmann uten jord bygslet i realiteten ei ikke matrikulert hustomt. Den årlige avgiften var ofte svært beskjeden. Mange små tettsteder har blitt etablert som strandsteder av strandsittere eller husmenn uten jord. Disse husmennene var helt avhengig av annen inntekt, enten de skaffet seg den gjennom fiske, handel, håndverk eller jordbruksarbeid. Mest typisk var kanskje en kombinasjon av flere av disse mulighetene, som husmannen, husmannskona og barna utnyttet til felles beste. En husmann uten jord ville likevel som regel klare å fø noen husdyr, men en måtte da utnytte marginale beite og forressurser som bøndene selv ikke brydde seg om å utnytte.
En strandsitter kunne være alt fra en fattig fisker til en velstående kjøpmann. Det avgjørende var at de bygslet sin tomtegrunn, og at det ikke hørte dyrkbar jord til eiendommen. I mange byer var det vanlig med bygseltomter av denne typen.
Husmannsplassen var ikke matrikulert jord. Dersom husmannsplassen var matrikulert ble husmannen å betrakte som en leilending.
I Norge kunne leieforholdet bli regulert av en husmannskontrakt, men ikke alle husmenn hadde kontrakt og var dermed uten rettigheter ved tvisteforhold. Husmannskontrakten omhandlet betaling av leie og arbeidsplikt overfor bonden. Også andre forhold var med i kontrakten, som beiterettigheter, setring, pålegg om gjerdehold og tilgang til ved til brensel.
Husmannsvesenet stammer fra senmiddelalderen og fra 1600-tallet vokste den raskt til en ny samfunnsklasse. Under folketellinga i 1801 omfatter husmennene 30 % av befolkninga. Rundt 1855 når antallet husmenn toppen med 65 000 husmenn, og fra da av minker antallet. At det ble så mange husmenn skyldes befolkningsoverskuddet på landsbygda. Antallet på husmenn minket ved økt emigrasjon til USA, flytting fra landsbygda til byene og at husmannsplassene ble fradelt gårdene og ble småbruk.
Tradisjonelt snakker vi derfor om husmannsvesen på hele Østlandet, særlig i storgårdsområdene Hedmark, Gudbrandsdalen og Buskerud så langt som til Sigdal og Flå, Telemark nedenfor Seljord, og Grenland. Trøndelag bør også regnes til storgardsområdene.
Gårddeling var et alternativ til husmannsvesen. Særlig på Vestlandet og i mange fjellbygder på Østlandet valgte man oftere å dele gårdene. På denne måten ble resultatet mindre gårder, og klasseforskjellene i samfunnet ble relativt mindre.
I strøk av landet der bøndene var leilendinger var husmannsvesenet av begrenset omfang. Leilendinger var ikke nødvendigvis interessert i å forbedre gårdene sine slik at jordeieren kunne få en grunn til å heve jordleien. Slik var forholdene lenge bl.a. på Sunnmøre og i deler av Nord-Norge.
Signatur
mvh Incognito (Adm.dir i Premium Haus AS ) Selger lavenergihus fra Tyskland.
Ofte satte de husene sine i tun tett sammen, det ga beskyttelse mot vær og vind.
Når en ser på hus fra de gamle kommunistiske statene så roper de ut makt og storhet. Det var monumenter. Om det var pen arkitektur? Tja enkelt men kanskje litt kjedelig.
Monumenter på storhet finner en mange plasser, Dubai flommer over av det....
Drabantby er et bysamfunn utenfor selve bykjernen.
I moderne byplanlegging anlegges ofte et bi-sentrum med tilliggende boligstrøk, oftest utenfor periferien av en større by. Drabantbyen skal ha god forbindelse med moderbyens sentrum og interne kommunikasjonsnett, og vanligvis pendler en stor del av arbeidstagerne til denne. Den skal likevel også by på lokale arbeidsmuligheter og ha vanlige butikker for dagligvarer m.m., serviceforetak, skoler og andre fellesinstitusjoner, slike som kino og bibliotek. Ofte er det også en egen kirke i drabantbyen.
Navnet drabantby ble først brukt i dansk (ca. 1920, sammen med datterby og planetby), i norsk fra 1960-årene, idet soveby mest ble brukt i 1950-årene.
Første norske drabantby ble bygget på Lambertseter syd for Oslo sentrum, regulert og tegnet for OBOS av Frode Rinnan og ferdig i 1953, Gulset og Klyve i Skien er to ganske store begge er bygd på rundt 70 tallet. Gulset er størst med 18,948 inbyggere .
Filmen Støv på hjernen ble filmet på Lambertseter. Jeg var på relanseringen av denne filmen for noen uker siden (den anbefales) og kjørte da litt rundt på området, og det er i mine øyne et meget flott bolig- og oppvekstområde.
Signatur
mvh Incognito (Adm.dir i Premium Haus AS ) Selger lavenergihus fra Tyskland.
Jernbanearkitektur er den arkitektur som er brukt på jernbanenes bygninger, og da i særdeleshet på stasjonsbygningene. I Norge har jernbanearkitekturen ofte vært en form for pioner eller budbringer til ny arkitektur, og har dermed fungert som inspirasjon til den øvrige norske arkitekturen.
Norske stasjonsbygninger kombinerte tidligere kontoret for togekspeditøren, kontoret for betjening av de reisende, venterom med tilbehør og leilighet for stasjonsmesteren. I forlengelse av stasjonsbygningen ble det på de minste stasjonene ofte oppført et godshus, men dette kunne like gjerne være oppført som egen frittstående bygning og regnes derfor ikke med til stasjonsbygningen.
I Norge var stasjonsbygningen på 1800-tallet ofte den første arkitekttegnende bygningen på stedet (bortsett fra stedets eventuelle kirkebygg) og kom noen steder til å være inspirasjonskilder for lokale byggmestere. Både Hovedbanen og Statsbanene engasjerte eller ansatte anerkjente arkitekter gjennom hele byggeperioden fram til 1913, hvoretter NSB opprettet sitt eget arkitektkontor.
Jernbanene var i mange tilfeller først ute med å anvende profesjonelle arkitekter på et sted. Stasjonsbygningene ble derfor ofte til inspirasjon for lokale byggmestre. I jernbanens pionertid og tidvis senere også, var jernbanen et uttrykk for framskrittet og ny teknologi på et sted. Jernbanen var på 1800-tallet også det nye revolusjonerende transportmiddelet som åpnet verden for folk. Jernbanestasjonene var derfor bokstavelig talt porten til omverdenen, og jernbanearkitekturen ble brukt for å understreke dette.
Jernbanearkitekturen var derfor mange steder både pompøs og svært påkostet. Ettersom jernbanens betydning ble redusert og fikk konkurranse fra bil og senere flyet, ble også arkitekturen mer dempet og det ble lagt mindre penger ned i den, samtidig som det også i vår tid finnes eksempler på påkostet jernbanearkitektur, særlig ved de store og sentralt beliggende jernbaneterminaler i store byer.
I Norge vil det være naturlig å dele inn jernbanearkitekturen i trearkitektur og murarkitektur. Forenklet kan man si at murarkitekturen er brukt ved bystasjoner og trearkitekturen ved landstasjoner. Det finnes en rekke unntak fra dette. Trearkitekturen følger et visst utviklingsmønster, mens det for murarktekturens del er et mer rotete utviklingsbilde. De arkitektoniske periodene de norske jernbanestasjonene er bygget i er beskrevet gjennom to vitenskapelige publikasjoner, en for trearkitekturens fram til første verdenskrig ved Hartmann & Mangset og en for murarkitekturen for samme epoke, ved Terje Hauken.
Sveitserstil er den mest utbredte og mangfoldige stilarten som ble brukt på de norske jernbanestasjonene i tre, og ble anvendt fra starten på 1850-tallet og fram til ca 1910. Stilarten preges av store takutspring, tidvis mye snekkerglede og listverk eller bærende bjelker som ofte ble malt med en kontrastfarge til panelet. Bygningskroppen besto for det meste av laftverk som ble panelt etter noen år, men reisverk kunne også forekomme, særlig mot slutten av epoken. Mot slutten av epoken ble sveitserstilen blandet opp med blant annet jugendstil, med dens blomsterranker og smårutede vinduer. Bergensbanens bygninger mellom Hønefoss og Voss er for det meste bygget i denne blandingsstilarten.
Hovedbanen og Statsbanene anvendte profesjonelle arkitekter fra starten av jernbanebyggingen i Norge. Man engasjerte enkeltarkitekter fram til NSB opprettet sitt eget arkitektkontor i 1913.
De viktigste jernbanearkitektene før 1913 var Heinrich Ernst Schirmer, Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno, Georg Andreas Bull, Peter Andreas Blix, Balthazar Lange og ikke minst Paul Due, og sønnen Paul Armin Due. Far og sønn Due leverte tilsammen 2200 tegninger til Statsbanene mellom 1890 og 1910. Til byggingen av Otta-Dombåsbanen og Dovrebanen ble det i 1911 og 1912 utlyst arkitektkonkruranse for bygningene til banene. Arnstein Arneberg vant konkurransen om Otta-Dombåsbanen og Erik Glosimodt om Dovrebanen.
Signatur
mvh Incognito (Adm.dir i Premium Haus AS ) Selger lavenergihus fra Tyskland.
Ofte satte de husene sine i tun tett sammen, det ga beskyttelse mot vær og vind.
Når en ser på hus fra de gamle kommunistiske statene så roper de ut makt og storhet. Det var monumenter. Om det var pen arkitektur? Tja enkelt men kanskje litt kjedelig.
Monumenter på storhet finner en mange plasser, Dubai flommer over av det....
Tråden handler jo nettopp om arkitektur, som uttrykksmiddel, og det du skriver viser jo at arkitektur uttrykker noe.
Signatur
mvh Incognito (Adm.dir i Premium Haus AS ) Selger lavenergihus fra Tyskland.
Jeg kjenner godt til Sandmæl, og har også meninger om det han tegner, men jeg generaliserer ikke ved å si at alt han tegner er vulgært.
Den omtalte hytta synes jeg ikke er vulgær.
Jeg tror det at det er størrelsen og prisen som gjør at man ikke liker denne hytta.
Incognito (Adm.dir i Premium Haus AS )
Selger lavenergihus fra Tyskland.
Det virket som du mente at at det var uvanlig at dyre løsninger også var fine. Mulig jeg misforsto deg, men om det var det du mente, så synes jeg ikke det er spesielt uvanlig, det er lettere å få ting fint med mere ressurser.
Synes forøvrig heller ikke mikkelsenhytta er spesielt harry, den er såpass langt fra min smak at jeg har vanskeligheter for å bedømme den som sådan. Men jeg er forsåvidt enig med innlegget over at belysningen ikke virker særlig bra.
Personlig forventer jeg mer av dyre prosjekter, de bør være bedre, fordi det er lettere å få ett godt resultat med store ressurser både økonomisk og eiendomsmessig.
Stalinistisk arkitektur, Stalins Empire-stil eller Stalins Neorenessanse, også referert til som Stalin-gotikk eller sosialistisk klassisisme, er et uttrykk for arkitekturen i Sovjetunionen mellom 1933, da Boris Iofans forslag for Sovjetenes Palass ble offisielt godkjent, og 1955 da Nikita Khrusjtsjov fordømte "feilstegene" i de foregående tiårene og la ned det Sovjetiske akademi for arkitektur.
Stalinistisk arkitektur har tilknytninger til sosialistisk realisme-tradisjonen til kunst og arkitektur.
De mest fremtredende eksemplene er kanskje De syv søstre (Moskva) som er bygget i en kombinasjon av russisk barokk og gotisk stil (herav kallenavnet Stalin-gotikk), og med teknologien som ble brukt til å bygge de amerikanske skyskraperne. Selv om det ble bygget mange lignende bygninger i andre (tidligere) sosialistiske land, er det bare Kultur- og vitenskapspalasset i Warszawa som kan måle seg med disse.
Også i Folkerepublikken Kina og andre asiatiske kommuniststater fikk den et visst nedslagsfelt.
Incognito (Adm.dir i Premium Haus AS )
Selger lavenergihus fra Tyskland.
Husmann var i Norge tidligere en betegnelse på en person som bygslet jord eller tomt (noen ganger bare hustomt) av en jordeiende bonde, og som regel betalte for dette med en årlig avgift i form av kontanter og/eller pliktarbeid, noen ganger også naturalytelser. Stedet der husmannen bor med sin familie kalles for en husmannsplass (noen ganger forkortet «plass»). En husmannsplass er ikke oppført med eget matrikkelnummer, men betegnes f.eks. som Langeløkken under Frogner, der Langeløkken er husmannsplassen og Frogner er det matrikulerte bruket. Eieren av det matrikulerte bruket ble ofte kalt husbond.
Ofte eide husmennene husene sine selv, og dersom en husmann flyttet, fordi han fikk en bedre plass, kunne han ta husene sine med seg. (Laftede tømmerhus uten kledning var enkle å flytte). Husmannen må ikke forveksles med en leilending som bygsler et matrikulert bruk, et gårdsbruk.
I Norge på 1800-tallet var det befolkningsoverskudd og husmennene var svært tallrike. Husmennene utgjorde en sosial klasse under selveiende bønder. Fra 1900-tallet har mange husmenn etterhvert fått kjøpe husmannsplassene sine, som i mange tilfeller er blitt matrikulerte småbruk eller mindre gårdsbruk. Historisk sett kan det norske husmannssystemet langt på vei sammenlignes med livegenskapet som fantes i mange andre europeiske land. Norge og Sverige var blant få land som aldri innførte livegenskapet i egentlig forstand. Likevel var husmennene ofte i realiteten ufrie i sitt økonomiske avhengighetsforhold til frie bønder.
Det var to typer husmenn. Den ene kalles husmann med jord, den andre husmann uten jord. Husmannen uten jord kunne ofte benevnes som bygselhusmann eller strandsitter. Husmannen med jord var vanlig på Østlandet, mens husmannen uten jord var mer vanlig langs kysten.
En husmann med jord kunne ha en større eller mindre plass. En stor husmannsplass kunne være som en liten gård. Det var åkerjord og engmark på innmarka, beiterett i gårdens utmark og seter på fjellet eller i skogen. Men husmannen eide ikke plassen. Det var ingen sikkerhet for at neste generasjon kunne overta en veldrevet husmannsplass. Ofte lå husmannsplassene på mark som lett kunne legges til gården i neste omgang. Neste generasjon i husmannsfamilien kunne kanskje bli henvist til et nytt sted som måtte ryddes i utmarka.
En husmann uten jord bygslet i realiteten ei ikke matrikulert hustomt. Den årlige avgiften var ofte svært beskjeden. Mange små tettsteder har blitt etablert som strandsteder av strandsittere eller husmenn uten jord. Disse husmennene var helt avhengig av annen inntekt, enten de skaffet seg den gjennom fiske, handel, håndverk eller jordbruksarbeid. Mest typisk var kanskje en kombinasjon av flere av disse mulighetene, som husmannen, husmannskona og barna utnyttet til felles beste. En husmann uten jord ville likevel som regel klare å fø noen husdyr, men en måtte da utnytte marginale beite og forressurser som bøndene selv ikke brydde seg om å utnytte.
En strandsitter kunne være alt fra en fattig fisker til en velstående kjøpmann. Det avgjørende var at de bygslet sin tomtegrunn, og at det ikke hørte dyrkbar jord til eiendommen. I mange byer var det vanlig med bygseltomter av denne typen.
Husmannsplassen var ikke matrikulert jord. Dersom husmannsplassen var matrikulert ble husmannen å betrakte som en leilending.
I Norge kunne leieforholdet bli regulert av en husmannskontrakt, men ikke alle husmenn hadde kontrakt og var dermed uten rettigheter ved tvisteforhold. Husmannskontrakten omhandlet betaling av leie og arbeidsplikt overfor bonden. Også andre forhold var med i kontrakten, som beiterettigheter, setring, pålegg om gjerdehold og tilgang til ved til brensel.
Husmannsvesenet stammer fra senmiddelalderen og fra 1600-tallet vokste den raskt til en ny samfunnsklasse. Under folketellinga i 1801 omfatter husmennene 30 % av befolkninga. Rundt 1855 når antallet husmenn toppen med 65 000 husmenn, og fra da av minker antallet. At det ble så mange husmenn skyldes befolkningsoverskuddet på landsbygda. Antallet på husmenn minket ved økt emigrasjon til USA, flytting fra landsbygda til byene og at husmannsplassene ble fradelt gårdene og ble småbruk.
Tradisjonelt snakker vi derfor om husmannsvesen på hele Østlandet, særlig i storgårdsområdene Hedmark, Gudbrandsdalen og Buskerud så langt som til Sigdal og Flå, Telemark nedenfor Seljord, og Grenland. Trøndelag bør også regnes til storgardsområdene.
Gårddeling var et alternativ til husmannsvesen. Særlig på Vestlandet og i mange fjellbygder på Østlandet valgte man oftere å dele gårdene. På denne måten ble resultatet mindre gårder, og klasseforskjellene i samfunnet ble relativt mindre.
I strøk av landet der bøndene var leilendinger var husmannsvesenet av begrenset omfang. Leilendinger var ikke nødvendigvis interessert i å forbedre gårdene sine slik at jordeieren kunne få en grunn til å heve jordleien. Slik var forholdene lenge bl.a. på Sunnmøre og i deler av Nord-Norge.
Incognito (Adm.dir i Premium Haus AS )
Selger lavenergihus fra Tyskland.
Når en ser på hus fra de gamle kommunistiske statene så roper de ut makt og storhet. Det var monumenter. Om det var pen arkitektur? Tja enkelt men kanskje litt kjedelig.
Monumenter på storhet finner en mange plasser, Dubai flommer over av det....
Drabantby er et bysamfunn utenfor selve bykjernen.
I moderne byplanlegging anlegges ofte et bi-sentrum med tilliggende boligstrøk, oftest utenfor periferien av en større by. Drabantbyen skal ha god forbindelse med moderbyens sentrum og interne kommunikasjonsnett, og vanligvis pendler en stor del av arbeidstagerne til denne. Den skal likevel også by på lokale arbeidsmuligheter og ha vanlige butikker for dagligvarer m.m., serviceforetak, skoler og andre fellesinstitusjoner, slike som kino og bibliotek. Ofte er det også en egen kirke i drabantbyen.
Navnet drabantby ble først brukt i dansk (ca. 1920, sammen med datterby og planetby), i norsk fra 1960-årene, idet soveby mest ble brukt i 1950-årene.
Første norske drabantby ble bygget på Lambertseter syd for Oslo sentrum, regulert og tegnet for OBOS av Frode Rinnan og ferdig i 1953, Gulset og Klyve i Skien er to ganske store begge er bygd på rundt 70 tallet. Gulset er størst med 18,948 inbyggere .
Filmen Støv på hjernen ble filmet på Lambertseter. Jeg var på relanseringen av denne filmen for noen uker siden (den anbefales) og kjørte da litt rundt på området, og det er i mine øyne et meget flott bolig- og oppvekstområde.
Incognito (Adm.dir i Premium Haus AS )
Selger lavenergihus fra Tyskland.
Jernbanearkitektur er den arkitektur som er brukt på jernbanenes bygninger, og da i særdeleshet på stasjonsbygningene. I Norge har jernbanearkitekturen ofte vært en form for pioner eller budbringer til ny arkitektur, og har dermed fungert som inspirasjon til den øvrige norske arkitekturen.
Norske stasjonsbygninger kombinerte tidligere kontoret for togekspeditøren, kontoret for betjening av de reisende, venterom med tilbehør og leilighet for stasjonsmesteren. I forlengelse av stasjonsbygningen ble det på de minste stasjonene ofte oppført et godshus, men dette kunne like gjerne være oppført som egen frittstående bygning og regnes derfor ikke med til stasjonsbygningen.
I Norge var stasjonsbygningen på 1800-tallet ofte den første arkitekttegnende bygningen på stedet (bortsett fra stedets eventuelle kirkebygg) og kom noen steder til å være inspirasjonskilder for lokale byggmestere. Både Hovedbanen og Statsbanene engasjerte eller ansatte anerkjente arkitekter gjennom hele byggeperioden fram til 1913, hvoretter NSB opprettet sitt eget arkitektkontor.
Jernbanene var i mange tilfeller først ute med å anvende profesjonelle arkitekter på et sted. Stasjonsbygningene ble derfor ofte til inspirasjon for lokale byggmestre. I jernbanens pionertid og tidvis senere også, var jernbanen et uttrykk for framskrittet og ny teknologi på et sted. Jernbanen var på 1800-tallet også det nye revolusjonerende transportmiddelet som åpnet verden for folk. Jernbanestasjonene var derfor bokstavelig talt porten til omverdenen, og jernbanearkitekturen ble brukt for å understreke dette.
Jernbanearkitekturen var derfor mange steder både pompøs og svært påkostet. Ettersom jernbanens betydning ble redusert og fikk konkurranse fra bil og senere flyet, ble også arkitekturen mer dempet og det ble lagt mindre penger ned i den, samtidig som det også i vår tid finnes eksempler på påkostet jernbanearkitektur, særlig ved de store og sentralt beliggende jernbaneterminaler i store byer.
I Norge vil det være naturlig å dele inn jernbanearkitekturen i trearkitektur og murarkitektur. Forenklet kan man si at murarkitekturen er brukt ved bystasjoner og trearkitekturen ved landstasjoner. Det finnes en rekke unntak fra dette. Trearkitekturen følger et visst utviklingsmønster, mens det for murarktekturens del er et mer rotete utviklingsbilde. De arkitektoniske periodene de norske jernbanestasjonene er bygget i er beskrevet gjennom to vitenskapelige publikasjoner, en for trearkitekturens fram til første verdenskrig ved Hartmann & Mangset og en for murarkitekturen for samme epoke, ved Terje Hauken.
Sveitserstil er den mest utbredte og mangfoldige stilarten som ble brukt på de norske jernbanestasjonene i tre, og ble anvendt fra starten på 1850-tallet og fram til ca 1910. Stilarten preges av store takutspring, tidvis mye snekkerglede og listverk eller bærende bjelker som ofte ble malt med en kontrastfarge til panelet. Bygningskroppen besto for det meste av laftverk som ble panelt etter noen år, men reisverk kunne også forekomme, særlig mot slutten av epoken. Mot slutten av epoken ble sveitserstilen blandet opp med blant annet jugendstil, med dens blomsterranker og smårutede vinduer. Bergensbanens bygninger mellom Hønefoss og Voss er for det meste bygget i denne blandingsstilarten.
Hovedbanen og Statsbanene anvendte profesjonelle arkitekter fra starten av jernbanebyggingen i Norge. Man engasjerte enkeltarkitekter fram til NSB opprettet sitt eget arkitektkontor i 1913.
De viktigste jernbanearkitektene før 1913 var Heinrich Ernst Schirmer, Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno, Georg Andreas Bull, Peter Andreas Blix, Balthazar Lange og ikke minst Paul Due, og sønnen Paul Armin Due. Far og sønn Due leverte tilsammen 2200 tegninger til Statsbanene mellom 1890 og 1910. Til byggingen av Otta-Dombåsbanen og Dovrebanen ble det i 1911 og 1912 utlyst arkitektkonkruranse for bygningene til banene. Arnstein Arneberg vant konkurransen om Otta-Dombåsbanen og Erik Glosimodt om Dovrebanen.
Incognito (Adm.dir i Premium Haus AS )
Selger lavenergihus fra Tyskland.
Tråden handler jo nettopp om arkitektur, som uttrykksmiddel, og det du skriver viser jo at arkitektur uttrykker noe.
Incognito (Adm.dir i Premium Haus AS )
Selger lavenergihus fra Tyskland.