Art deco villa

Art deco (fransk: Exposition Internationale des Arts Décoratifs et Industriels Modernes) var en bevegelse innenfor dekorativ kunst tidlig på 1900-tallet, som vokste til å influere arkitektur, mote og visuell kunst.

Art deco tok navnet sitt fra Verdensutstillingen som ble arrangert i Paris i 1925, som tidligere hadde navnet Exposition Internationale des Arts Décoratifs et Industriels Modernes. Her ble franske luksusvarer fremvist og dette ble gjort for å forsikre verden om at Paris fortsatt var det internasjonale senteret for stil etter første verdenskrig.

I samsvar med disse påvirkningene er art deco kjennetegnet ved bruken av materialer som aluminium, rustfritt stål, lakk, intarsia, hai- og sebraskinn. Den djerve bruken av sikksakk- og avtrappede former, og spenstige kurver (til forskjell fra sinuskurvene i art nouveau), chevron-mønstre, og solstrålemotiv. En del av disse motivene var allestedsnærværende – for eksempel ble solstrålemotivet benyttet i slike sammenheneger som kvinnesko, radiatorgrill, auditoriet i Radio City Music Hall og i spiret på Chrysler Building.

Art deco er en overdådig stil og denne overdådigheten er tilskrevet en reaksjon på den påtvungne sparsommeligheten i årene under den første verdenskrig.

Art deco var en populær stil for kinointeriører, teatre og de store passasjerskipene som Ile de France og Normandie.

En parallell strømning fulgte hakk i hæl, strømlinjeformen eller Streamline Moderne, var påvirket av produksjon og strømlinjeformete industriprodukter som skrev seg fra vitenskap og masseproduksjon, som former fra geværkulen og passasjerskipene, hvor hydro- og aerodynamiske tilpasninger er formdimensjonerende. Chryslers Air-Flo design fra 1933 (date) hadde stor suksess, «strømlinjete» former ble anvendt til og med på produkter som blyantspissere og kjøleskap.

I arkitekturen ble art deco-byggene kjennetegnet av avrundete hjørner, spesielt i bygg ved veikryss.

Enkelte historikere ser på art deco som en type eller tidlig form for modernisme.

Art deco tapte langsomt terreng i vest etter den kom inn i masseproduksjonen, ble latterliggjort som prangende og for å gi et falsk bilde av luksus. Til slutt ble stilen overkjørt av den spartanske holdningen som hersket under den andre verdenskrig. I koloniene, som for eksempel India, ble stilen en døråpner for modernisme og var i fortsatt bruk langt inn på 60-tallet.

En fornyet interesse for art deco skjedde innen grafisk formgiving i 80-årene, hvor stilens sammenheng med film noir og 30-årenes glamour førte til at art deco ble brukt i reklamen for smykker og moter.

Dette er fremdeles herfra at det store flertallet av amerikanere har bildet av hva art deco bærer i seg.

I London kan man finne Art-deco i forbindelse med London Underground, svært mange av t-banestasjonene i forstedene er bygd i art-deco stil, Arnos Grove undergrunnsstasjon er en av de mest kjente t-banestasjonene i art-deco stil. Hovedkvarteret til London Transport 55_Broadway, tegnet av Charles Holden er også gjennomført i Art-Deco stil. Hotellet Claridge's på Mayfair i London er også kjent for sitt Art-Deco interiør.


Art deco var en av hovedretningene i Europa fra tidlig på 1920-tallet og nådde USA rundt 1928, og utviklet seg raskt til Streamline Moderne gjennom 1930-tallet, i tiåret som amerikanisert art deco er mest assosiert med i dag.

Paris opprettholdt sin status som sentrum for art deco-designet, gjennomført i møbler av Jacques-Emile Ruhlmann, den mest kjente art deco-møbeldesigneren og kanskje den siste av de tradisjonelle parisiske ébénistes, Jean-Jacques Rateau, bedriften Süe et Mare, skjermbrett fra Eileen Gray, smijernet fra Edgar Brandt, metall- og lakkarbeidene fra Jean Dunand, glass fra René Lalique og Maurice Marinot, klokker og smykker fra Cartier.

Uttrykket art deco ble først brukt under Verdensutstillingen i 1925, men kom ikke i vanlig bruk før det ble reevaluert på 1960-tallet. Utøverne arbeidet ikke som et kohorent miljø. Stilen betegnes vanligvis som eklektisk, og henter inspirasjon fra et vell av ulike kilder, deriblant: