Kostnaden på penger er renter etter skatt. Avdrag er sparing og kan ikke hensyntas som en kostnad. Jeg har faktisk hatt avdragsfrihet i snart ti år og lever helt trygt med det, og det gjør banken og.
Skattefradrag (forutsatt at man skatter) kan også regnes med, og gjør det med fordelaktig. EDIT: Set at det var kanskje det samme som du mente, baardes.
Enig (med baardes), men for de uten erfaring med bolig blir det mye å lære. For å få skattefradrag må en ha inntekt. En må vel ha ganske mye inntekt også. Er det ikke en nedre grense for skattefradrag? Trygdeavgiften slipper en ikke utenom. Har en som Tiper sier 4 mill og 800k i inntekt,så er alt greit. Men mister en 300 000,- i inntekt og har 4 mill i lån, så blir det annerledes. Da har en "plutselig" 8x inntekten i lån. Det er vanskelig å "selge" at det er risiko. Ser en bort fra risiko, så er det lett å by for mye.
Enig (med baardes), men for de uten erfaring med bolig blir det mye å lære. For å få skattefradrag må en ha inntekt. En må vel ha ganske mye inntekt også. Er det ikke en nedre grense for skattefradrag? Trygdeavgiften slipper en ikke utenom. Har en som Tiper sier 4 mill og 800k i inntekt,så er alt greit. Men mister en 300 000,- i inntekt og har 4 mill i lån, så blir det annerledes. Da har en "plutselig" 8x inntekten i lån. Det er vanskelig å "selge" at det er risiko. Ser en bort fra risiko, så er det lett å by for mye.
Her må du se litt på innleggene over. Hva du har i lån, i forhold til antall ganger inntekten, er ikke så veldig aktuelt, så lenge man kan betjene dette. I mitt eksempel, så burde man fint kunne øke lån opp til 5 millioner, med samme inntekt, da har man 6 ganger inntekt i lån, og det er med avdrag. Med avdragsfrihet, så kan du klare mer. Baardes: Kostnaden på lånet er som du sier renter minus rentefradrag. Men å se vekk fra avdragene, blir ikke riktig. Det er ikke en kostnad, men det skal like fullt betales av de pengene du tjener. Det hjelper lite å si til banken at du ikke betaler disse avdragene. Det binder kapitalen din, tilsvarende som at du skulle få summen av avdragene hver måned, mindre i lønn. Alle får ikke innvilget avdragsfrihet, og pengene skal en gang tilbakebetales. Det er fullt mulig å gjøre som du, og betale kun renter, og leve på prisstigning. Uansett så vil dette i teorien koste deg mer enn å betale avdrag, selv om det nødvendigvis ikke trenger å være store forskjellen over kortere tid.
Så lenge folk ikke mister jobben og derfor kan betjene lånene sine er det ingen problemer. Utfordringene kommer når kostnadene overstiger betjeningsevnen, enten pga renteøkning eller arbeidsløshet. Mister man jobben tar det ikke mange månedene før man mottar dagpenger. Dvs uansett hvilken inntekt man hadde, får man ikke mer enn 66% av ca520 000 minus skatt. Altså ca 20 000kr pr mnd. Da er det ikke nok å selge bilen, droppe ferien til italia eller ha avdragsfrihet hvis man har 4mill i lån.
Til info så er heller ikke bankene spesielt begeistret for å gi lån til arbeidsløse. Spesielt ikke i en region som har mørke utsikter.
Du som har avdragsfrihet har sannsynligvis også egenkapital nok til at banken er trygg, og regner med at risikoen er på din side.
Fikk nettopp dagpenger da jeg har blitt nedbemannet. Jeg får dagpenger basert på makssatsen, som er 62,5% av 540k ca. Jeg får vel utbetalt ca 22000,- i mnd etter skatt. Ned ca 10000,- fra hva jeg hadde i full jobb. Absolutt håndterbart ved å stramme inne på lommepengene, feriebudsjett og slikt. Problemet kommer om rentene går opp. Ser dog ut til at jobb kanskje ordner seg så slipper vel med skrekken håper jeg.
Men har heldigvis ikke levd helt over evne vi da, så har litt å ta av om det skulle ta tid å få jobb. Både fra BSU og en del egenkapital innskutt i huset.
Boligprisene forandrer seg ikke stort enda ser det ut til, er vel Stavanger og Rogaland som er litt rammet, der har prisene gått ned en del har jeg sett. Sørlandet står foreløpig rolig, men er mange som nå går ut i arbeidsledighet som meg i disse dage. Oslo er jo et kapittel for seg selv, stiger enda.
Det fine med rentefastsettelsen er at renta er lav når tidene er dårlige og høy når tidene er gode. Jeg opprettholder påstanden om at det er kostnaden ved lån som er avgjørende for om det er lønnsomt med eie fremfor leie, og at dette har større betydning for boligprisutviklingen, enn hvordan man har innrettet sin avdragbetaling. Jeg har eid egen bolig i de samme ti årene som jeg har hatt avdragsfrihet. Jeg har refinansiert og har ikke sett behov for tvungen nedbetaling av boliglån når pengene kan plasseres med en større avkastning enn boligrenten.
Men nå er det jo ikke en diskusjon om eie eller leie er mest lønnsomt? Spørsmålet er vel om man har likviditet (cash) til å både renter og avdrag når banken krever det. Har man ikke det så hjelper det ikke å si til banken at det vil bli dyrere for deg å leie. Banken skal ha pengene sine. Får de ikke det risikerer man å måtte selge.
Det var jo nettopp det som skjedde på 90-tallet. De som klarte det har blitt med på en kjempemessig verdistigning på huset. De som ikke klarte det måtte i mange tilfeller selge til lavere pris enn hva man hadde i lån på huset.
Det er til en viss grad et spørsmål om leie eller eie. Dersom prisene ved kjøp faller, blir det gunstig å kjøpe for utleie om leieprisene holder seg. Som andre nevner over, det er press på boligene, større etterspørsel enn tilbud og prisene holder seg tilsynelatende. Når det er dyrere å eie enn å leie vil det å selge være gunstig.
Forrige gang boligprisene falt, i 1992, benyttet jeg meg av anledningen til å kjøpe et lavt priset nytt hus. Det har steget nå med 415%. Etter et år eller to så er nok tiden inne for å gjøre det samme igjen. Kjøpe nytt hus med kraftige rabatter. Nye hus prosjekter er lagt for salg i Bergen uten at noen hus er solgt ennå. Bortsett fra de med god beliggenhet.
Jeg tipper vi ser en betydelig prisnedgang etterhvert. Det har sin årsak av at det nå er flere faktorer som gjør at landets økonomi vil bli svært dårlig. I 1988 og deromkring var det omleggingen av skattesystemet og litt dårlige utenlandske konjunkturer som ga dårlige tider de neste årene. Nå er det mer alvorlige faktorer som gjør at vi vil streve fremover. Lav oljepris, en feilslått utdannings politikk, svak infrastruktur satsing, dyrere transportutgifter (rushtidsavgift) og en fryktelig høy asylregning møter oss de neste årene. Alt dette gir oss en slitsom økonomisk fremtid. Det gjør at vi sannsynlig vil oppleve en vel så dyp nedgang som i årene 1988-93. Fest sikkerhets beltene og gjør klar for nedturen. De smarte blant oss kommer godt ut av den.
Det er nok få mennesker som velger avdragsfrihet for å kunne investere i andre alternativ eller bruker egen primærbolig som et spekulasjonsobjekt. Diskusjonen her går på makronivå, selvom dette selvfølgelig vil ha microøkonomiske konsekvenser og forskjeller (som all annen macroøkonomi).
En stor politisk blemme som er gjort, er at skatteleggingen for sekundærboligene ikke er skattelagt hardere. Næringslivet og enkelte privatpersoner har spekulert ganske kraftig i utleiemarkedet, noe som har vært en katalysator for boligprisuviklingen og ikke minst størrelsen på utleiemarkedet. I all tid det er et politisk mål at flest mulig skal eie egen bolig er dette svært ødeleggende. Det samme når staten selv etablerer egenkapitalskrav, men likevel lager en ordning som hjelper de uten egenkapital inn på markedet.
Hvis alle med egen bolig hadde minst 20% egenkapital og ingen hadde sekundærboliger for spekulasjon, hadde prisstigningen vært langt mer moderat i tiden etter finanskrisen, og gjeldsbelastningen vært lavere som følge av et lavere press i markedet.
Dette må også ses i sammenheng med distriktspolitikken som også er feilslått. Mange hus på bygda har en langt lavere markedsverdi enn teknisk verdi (gjerne over 1mill i forskjell på en normal ny enebolig) noe som bidrar til at folk ikke vil flytte som følge av at egen bolig blir et spekulasjonsobjekt. Med lavere prisstigning ville ikke forskjellen mellom by og land vært så stor heller, noe som ville vært en fordel hvis målet er å senke prisutviklingen i de store byene. Hvem flytter fra et marked med 8% verdistigning til et marked uten prisutvikling? Vi gjorde det, men det henger sammen med at vi også ville ha en annen livsstil enn hva man får nærmere byen.
Skattefradrag (forutsatt at man skatter) kan også regnes med, og gjør det med fordelaktig.
EDIT: Set at det var kanskje det samme som du mente, baardes.
Her må du se litt på innleggene over. Hva du har i lån, i forhold til antall ganger inntekten, er ikke så veldig aktuelt, så lenge man kan betjene dette. I mitt eksempel, så burde man fint kunne øke lån opp til 5 millioner, med samme inntekt, da har man 6 ganger inntekt i lån, og det er med avdrag. Med avdragsfrihet, så kan du klare mer.
Baardes: Kostnaden på lånet er som du sier renter minus rentefradrag. Men å se vekk fra avdragene, blir ikke riktig. Det er ikke en kostnad, men det skal like fullt betales av de pengene du tjener. Det hjelper lite å si til banken at du ikke betaler disse avdragene. Det binder kapitalen din, tilsvarende som at du skulle få summen av avdragene hver måned, mindre i lønn. Alle får ikke innvilget avdragsfrihet, og pengene skal en gang tilbakebetales.
Det er fullt mulig å gjøre som du, og betale kun renter, og leve på prisstigning. Uansett så vil dette i teorien koste deg mer enn å betale avdrag, selv om det nødvendigvis ikke trenger å være store forskjellen over kortere tid.
Til info så er heller ikke bankene spesielt begeistret for å gi lån til arbeidsløse. Spesielt ikke i en region som har mørke utsikter.
Du som har avdragsfrihet har sannsynligvis også egenkapital nok til at banken er trygg, og regner med at risikoen er på din side.
Absolutt håndterbart ved å stramme inne på lommepengene, feriebudsjett og slikt. Problemet kommer om rentene går opp. Ser dog ut til at jobb kanskje ordner seg så slipper vel med skrekken håper jeg.
Men har heldigvis ikke levd helt over evne vi da, så har litt å ta av om det skulle ta tid å få jobb. Både fra BSU og en del egenkapital innskutt i huset.
Boligprisene forandrer seg ikke stort enda ser det ut til, er vel Stavanger og Rogaland som er litt rammet, der har prisene gått ned en del har jeg sett. Sørlandet står foreløpig rolig, men er mange som nå går ut i arbeidsledighet som meg i disse dage. Oslo er jo et kapittel for seg selv, stiger enda.
Blir spennende å se på sikt.
Det var jo nettopp det som skjedde på 90-tallet. De som klarte det har blitt med på en kjempemessig verdistigning på huset. De som ikke klarte det måtte i mange tilfeller selge til lavere pris enn hva man hadde i lån på huset.
Jeg tipper vi ser en betydelig prisnedgang etterhvert. Det har sin årsak av at det nå er flere faktorer som gjør at landets økonomi vil bli svært dårlig. I 1988 og deromkring var det omleggingen av skattesystemet og litt dårlige utenlandske konjunkturer som ga dårlige tider de neste årene. Nå er det mer alvorlige faktorer som gjør at vi vil streve fremover. Lav oljepris, en feilslått utdannings politikk, svak infrastruktur satsing, dyrere transportutgifter (rushtidsavgift) og en fryktelig høy asylregning møter oss de neste årene. Alt dette gir oss en slitsom økonomisk fremtid. Det gjør at vi sannsynlig vil oppleve en vel så dyp nedgang som i årene 1988-93. Fest sikkerhets beltene og gjør klar for nedturen. De smarte blant oss kommer godt ut av den.
En stor politisk blemme som er gjort, er at skatteleggingen for sekundærboligene ikke er skattelagt hardere. Næringslivet og enkelte privatpersoner har spekulert ganske kraftig i utleiemarkedet, noe som har vært en katalysator for boligprisuviklingen og ikke minst størrelsen på utleiemarkedet. I all tid det er et politisk mål at flest mulig skal eie egen bolig er dette svært ødeleggende. Det samme når staten selv etablerer egenkapitalskrav, men likevel lager en ordning som hjelper de uten egenkapital inn på markedet.
Hvis alle med egen bolig hadde minst 20% egenkapital og ingen hadde sekundærboliger for spekulasjon, hadde prisstigningen vært langt mer moderat i tiden etter finanskrisen, og gjeldsbelastningen vært lavere som følge av et lavere press i markedet.
Dette må også ses i sammenheng med distriktspolitikken som også er feilslått. Mange hus på bygda har en langt lavere markedsverdi enn teknisk verdi (gjerne over 1mill i forskjell på en normal ny enebolig) noe som bidrar til at folk ikke vil flytte som følge av at egen bolig blir et spekulasjonsobjekt. Med lavere prisstigning ville ikke forskjellen mellom by og land vært så stor heller, noe som ville vært en fordel hvis målet er å senke prisutviklingen i de store byene. Hvem flytter fra et marked med 8% verdistigning til et marked uten prisutvikling? Vi gjorde det, men det henger sammen med at vi også ville ha en annen livsstil enn hva man får nærmere byen.