Jeg ble spurt om hvordan hjertestartere/defibrilatorer fungerer og hvordan man regulerer:
Motstanden i kroppen ligger gjerne på et par tusen ohm. Denne impedansen er svært kompleks, men generelt kan man si at hovedmotsanden skyldes isolerende sjikt i huden. Kroppsmassen ellers er godt ledende. En av tingene en defibrilator må gjøre er å bryte igjennom isolasjonen i huden. Når det er gjort, ser man typisk en motstand på 100-400 ohm. Det samme vil man se ved strømgjennomgang fra høyspent.
Det finnes en rekke teknikker for defibrillatorer, men en vanlig måte er å lade opp en kondensator til 2000-5000V. Den høye spenningen bidrar for det første å bryte igjennom isolasjonen i huden og for det andre så sikrer den en høy startstrøm. Vi snakker gjerne om 10-30A strøm på det høyeste. Det er krav til at pulsen skal være levert i løpet av 10-20ms, maksimalt 40ms. Å opprettholde strømmen i lengre tid enn dette har liten klinisk effekt og skader mer enn den gjør godt (f.eks. at hjertet stopper eller får ventrikkelflimmer på nytt). Strømmen til pasienten kuttes når ønsket energi er levert til pasienten.
Nyere defibrillatorer måler EKG (hjerteaktiviteten) før sjokket leveres. De fleste lar deg ikke levere et sjokk dersom du ikke har sjokkbar hjerterytme. F.eks. kan du ikke sjokke et friskt hjerte.
I EKG målingen kan man også finne impedansen til kroppen. Dersom man måler med høyfrekvent AC kan man få en motstandsmåling som stemmer bra overens med den impedansen man ser når man leverer sjokket (altså 100-400 ohm). Dette brukes til å bestemme hvor lenge pasienten skal eksponeres for sjokket og dermed bestemmes antall joule som leveres.
Motstanden i kroppen ligger gjerne på et par tusen ohm. Denne impedansen er svært kompleks, men generelt kan man si at hovedmotsanden skyldes isolerende sjikt i huden. Kroppsmassen ellers er godt ledende. En av tingene en defibrilator må gjøre er å bryte igjennom isolasjonen i huden. Når det er gjort, ser man typisk en motstand på 100-400 ohm. Det samme vil man se ved strømgjennomgang fra høyspent.
Det finnes en rekke teknikker for defibrillatorer, men en vanlig måte er å lade opp en kondensator til 2000-5000V. Den høye spenningen bidrar for det første å bryte igjennom isolasjonen i huden og for det andre så sikrer den en høy startstrøm. Vi snakker gjerne om 10-30A strøm på det høyeste. Det er krav til at pulsen skal være levert i løpet av 10-20ms, maksimalt 40ms. Å opprettholde strømmen i lengre tid enn dette har liten klinisk effekt og skader mer enn den gjør godt (f.eks. at hjertet stopper eller får ventrikkelflimmer på nytt). Strømmen til pasienten kuttes når ønsket energi er levert til pasienten.
Nyere defibrillatorer måler EKG (hjerteaktiviteten) før sjokket leveres. De fleste lar deg ikke levere et sjokk dersom du ikke har sjokkbar hjerterytme. F.eks. kan du ikke sjokke et friskt hjerte.
I EKG målingen kan man også finne impedansen til kroppen. Dersom man måler med høyfrekvent AC kan man få en motstandsmåling som stemmer bra overens med den impedansen man ser når man leverer sjokket (altså 100-400 ohm). Dette brukes til å bestemme hvor lenge pasienten skal eksponeres for sjokket og dermed bestemmes antall joule som leveres.