136    7    5  

RiksTv-antenne, to typer?

 23     0
Har en gammel antenne jeg vurderer å bytte ut. Vet ikke hva den kalles (yagi?), men det er en stang med mange tynne tverrpinner på.

Ser at det også selges antenner som utvendig er en flat, firkantet plastboks (vet ikke hva de kalles, heller). Er disse likeverdige med den andre typen? De ser jo ryddigere ut, og er vel ikke så utsatt for vær og vind og tung snø?

   #1
 24,032     Akershus     0
Den du referer til blir tidvis omtalt som panelantenne.
Selv har jeg greie mottakerforhold og har byttet en gammel klassisk Yagi med noe som er på størrelse med en bok med 25 sider. Plassert i bokhylla ved TV.
Et annet sted mottar jeg med en lignende på størrelse med en smarttelefon. Senderen står ca 40 km unna, men forholdene er gode: frisikt over vann.

Kanskje du ikke ligger gunstig til. Da må en til med større greier og høyere opp.
Signatur
  (trådstarter)
   #2
 23     0
Takk for svar! Smile

Dette gjelder en hytte i fjellet, der det er greie forhold med en gammel, rusten Yagi-antenne av den litt mindre typen, uten reflektor. Den kommer litt for lett ut av stilling hvis det blåser kraftig eller den tynges ned av snø og is.

Er fristende å prøve en panelantenne.
   #3
 24,032     Akershus     1
Du kan jo prøve. Velg en aktiv, dvs en med forsterker i selve antennen. Mates fra dekoder eller injiseres på antennekabbelen underveis. Sjekk dekningskart og hvor senderne er, det hender en finner en bedre i uventet retning. Fjellvegger kan også fungere som reflektorer.

OT. Var en kompis som var i sambandet i Nordnorge. Kompaniet ble sendt inn i et dalhøl uten radiodekning. Etter kort tid kunne de melde nytt fra bataljonen!! - men det er jo ikke mulig, ingen radiodekning her!

Tja, to ringrever av noen radioamatører i sambandet som gikk over til morse og brukte en våt fjellside som reflektor. I Fredrikstad var det en familie som hadde svenske-antenna på et riveskaft i hagen, eneste stedet på eiendommen hvor Fredrikstadbrua fungerte som megareflektor.
Signatur
   #4
 3,535     1
Tja, to ringrever av noen radioamatører i sambandet som gikk over til morse og brukte en våt fjellside som reflektor.

Hvor gammel er den historien?

Det kan nok være noen som enda i dag behersker morse (jeg har selv papir på at jeg gjør det, men i praksis er det så som så - forrige gang jeg brukte morse var på eksamen til lisensen, for mange år siden), men du har råflaks om du treffer på noen av de gjenværende "Sons Of Samuel"-typene i den andre enden av linja, hvis det ikke er arrangert og avtalt på forhånd!

Om jeg husker rett er det atten år siden morse ble tatt ut av kravene til radioamatør-lisensen. Men er historien 30-40 år gammel, blir situasjonen mer sannsynlig.

En annen side er den radio-tekniske: Morse er ikke bare å sende "prikker og streker" over en vanlig radiosender. Hvis du har en lyd-radio som fungerer kan du naturligvis si dih-dih-dah-dah, eller plystre toner, eller for den saks skyld si 'prikk-prikk-strek-strek' - men da kan du like gjerne sende en talemelding!

Ved "ordentlig" morse-radio kutter du ut alt som heter modulasjon av enhver form - AM, FM, SSB eller whatever. Du sender bare ut en flat bærebølge, som slås av og på, som om du blinker med ei lommelykt. Den som mottar et morsesignal har en tonegenerator som ligger litt på siden av bærebølgen i frekvens, og interferensen mellom dem lager en pipetone som går av og på i takt med det mottatte morsesignalet. Skal du sende (eller motta) morse med utstyr som ikke i utgangspunktet er bygget for det, må det gjøres ganske store modifikasjoner, i begge ender av sambandet. Hvis det ikke var avtalt på forhånd, og utstyret på forhånd ombygget/tilpasset det, ville ikke det isolerte kompaniet hatt noen mulighet for å fortelle hovedkvarteret at de skulle begynne å lytte etter morse.

Jeg tviler sterkt på at dagens militære radioer lar seg modifisere i felten på den måten. Dessuten, selv sambands-folkene har neppe med seg noen morsenøkkel ut i felten. I teorien kan man bruke vilkårlig trykknapp, eller f.eks. en ledningsstump med avisolert ende som du kan kakke mot jord med. Men hvor skal den tilkobles i radio-kretsene? Da skal du ha solid dokumentasjon av kretsutlegget (og forhåpentligvis er ikke det rette tilkoblingspunktet midt inni en integrert krets)!

For en mannsalder siden kan det hende at gammelt militært radioutstyr faktisk hadde morse-mulighet, og at hovedkvarteret lyttet etter morse-signaler. Men da er historien også ganske gammel!

Men nå ødelegger jeg vel en altfor god histore. Historien er god, den! Om det ikke er sant, er det ihvertfall godt jugi, som man sier Smile
   #5
 3,535     1
Sjekk dekningskart og hvor senderne er, det hender en finner en bedre i uventet retning.

Du finner senderkart på finnsenderen.no. Når du åpner nettsiden går den rett til mobil-basestasjoner, så hvis det er TV du er interessert i, må du velge det i menyen.
   #6
 24,032     Akershus     1
Tja, to ringrever av noen radioamatører i sambandet som gikk over til morse og brukte en våt fjellside som reflektor.

Hvor gammel er den historien?

Er noen år siden ja. Han på kompanisiden var en kollega, inne på førstegangstjeneste ca 1970. Detaljene kan jeg ikke gå god for og vedkommende lever ikke lenger.
Påstanden var at de opprettet et «umulig  radiosamband. Muligens hadde de hørt rykter før øvelsen og sørget for tilstrekkelig utstyr og trenede mannskaper i begge ender bare i et forsøk på å bevise det «umulige .
En skal ikke se bort fra at Jørstadmoen tiltrakk seg flere radioamatører den gang slik de nå tiltrekker seg gamere.
Selv med AM-modulasjon ser jeg ikke bort fra at morse kan tåle dårlige forhold. Gnistsendere var det dog ikke. 
Signatur
   #7
 3,535     1
Litt mimring: Jeg ble fascinert av amatørradio gjennom speidernes JOTA - Jamboree On The Air. Hvert år, tredje helg i oktober, får de hjelp av aktive radioamatører til å treffe andre speidere over hele verden "på lufta". ("Jamboree" er et speider-uttrykk for (verdens)speiderleir.)

Så jeg ble med i lokalgruppa av Norsk Radio Relæ Liga som trettenåring, begynyte på kurs, og fikk senderlisens som fjortenåring. Inntil da hadde effektgrensen vært på 50 watt, men ble øket til 600 watt. Gamlekara i NRRL bokstavelig talt fnyste av det: Da er det ikke noe moro, vel! Det som er den virkelige radiohobbyen, sporten, er å få forbindelse med noen på andre siden av jorda med en sender på 5 watt, maksimum! Og selvsagt har du bygget senderen selv. ...

Å komme jorda rundt på 5 watt nærmest forutsetter av du bruker morse. En del av disse gamlekara fnyste også av taleforbindelser; det var en 'billig' måte å få forbindelse på. Dessuten ble slike sendere altfor kompliserte, når de skulle handtere mikrofon og modulasjon og masse unødvendig tull ...

(Så får jeg medgi at jeg reagerer litt på samme måte i dag, når jeg ser at det er relé-tjenester som du kan sende ditt radiosignal til "lokalt", og så sendes det via internett til motsatt side av jorda og stråles ut der, så det ser ut som at du har en radioforbindelse rundt jorda. Det er bare bløff, ikke sant? Hva skal du med radioen, hvis det er internett som står for overføringen? Du kunne like gjerne brukt PCen direkte mot internett! Selvsagt kan du slå alle rekorder i å få internasjonale kontakter (radioamatører har konkurranser i å få flest mulig kontakter, nesten som 'likes'!), med i mine øyne er det 'juks' om det går via internett. Det godkjennes selvsagt heller ikke når det er konkurranser.)

Hvis historien din er fra ikke så lenge etter 1970, så kunne nok gamlekara jeg var borti i NRRL-gruppa vært troende til å være innblandet i noe slikt, eller noe lignende. Var det på den tiden, er historien troverdig!

La meg ta med en ikke helt ulik historie: Jeg snakket med en amerikaner som hadde kjempet i Korea-krigen (det er lenge siden, mannen er død for mange år siden) som sambands-mann. Han hadde ingen tro på transistor-teknologi - han og troppen hans var i live takket være gammel rør-teknologi:

De var blitt omringet av fiende-soldater, og måtte tilkalle hjelp via radio. Men forholdene var så dårlige at de ikke fikk kontakt. Senderen-rørene opererte normalt med en anode-spenning på 90 volt. De fikk trikset på strømforsyningen for å få den opp til det dobbelte - langt over hva rørene normalt skulle tåle. Det øket sendereffekten tilstrekkelig til at de fikk sendt ut sine nødsignaler, og det kom en stryke til unnsetning som fikk brutt beleiringen; de amerikanske soldatene ble reddet ut.

Hadde sendertrinnet vært transistorisert, ville det ikke vært noen mulighet for å øke senderstyrken ved å sette opp spenningen tilsvarende; det ville brent av transistorene umiddelbart. Nå var vel neppe senderrørene helt på topp etter å ha blitt overbelastet slik de ble, men de klarte påkjenningen i de få sekundene eller minuttene som var nødvendig.

Det var en ganske spesiell situasjon, så vi kan vel ikke ut fra denne historien si at radiorør alltid er det beste Smile