Enig med forrige. Mange blir så voldsomt opptatt av tann for tann i slike situasjoner, og mister fokus på det som bør være det endelige målet, mer eller mindre beskrevet i dette innlegget:
Uff, strandsone er så mangt. Her svinger vi innom naboene som ikke er på hytta for å sjekke at alt er i orden. Båtene tar vi opp på dugnad. Mye triveligere enn kriging.
Så må man ta grep som fører i riktig retning. Noen ganger er det riktig å si tydelig fra, selvsagt. Noen ganger er det smartest å svelge en kamel eller to. Vanskelig å navigere dette farvannet, men mange gjør det umulig for seg selv ved å fokusere på feil mål.
Litt spillteori her, tror jeg. Naboforhold er ikke nullsum-spill, der noen må tape dersom andre skal vinne. Det er positivsum-spill, der alle vinner dersom noen vinner. Noen penser fort over i nullsum-spill når man blir forbanna, men da blir spillet egentlig negativsum-spill (alle taper).
(Dersom man vinner over en nabo, og naboen taper, har man neppe bedret naboforholdet, og alle er tapere...)
Gode strateger klarer å tenke klart selv om man er forbanna. Dermed vinner de alltid, i det lange løp, der andre lar seg avspore.
Dersom du har en villahage med plen som du har passet og klippet i 60 år, omgitt av naboer, så kommer ikke almuen brautende inn i din hage. Dersom du har en villahage med plen som du har passet og klippet i 60 år og som grenser til sjøen, kommer almuen brautende og gjør krav på den og myndighetene pålegger deg å rive gjerdet mellom deg og en offentlig strand. Du blir «ansatt som ubetalt offentlig vaktmester og søppelrydder i egen hage.
Det er jo ikke riktig. Allemannsretten gjelder ikke på innmark.
Det er slik jeg blitt fortalt «Sandefjord-dommen i Høyesterett. En villa med hagepark mot sjøen, vedlikeholdt som privat hage i over en generasjon, plutselig var den nederste delen «offentlig strand hvor grunneier må holde orden.
Nå er det slik at lover og forskrifter blir endret fra tid til annen. Heller ikke allemannsretten kom med Big Bang, og gjelder ikke universelt (/globalt) - i mange land nekter de å tro deg når du forteller at i Norge kan ikke en privat skogeier nekte deg å gå tur i skogen hans. Selvsagt kan han det - det er hans skog !?!
Retten til å gå tur i annen manns skog har lange tradisjoner i Norge, men ble lovfestet for bare 62 år siden. Før det kunne vrangvillige skogseiere sette opp "Privat"-skilt, om de ønsket. Mang en skogseier brølte opp om å bli fratatt sine tradisjonelle retter, at allmuen kom brautende inn og tråkket stier og tente kaffebål på rasteplassene de tok seg til rette til, i hans skog, da loven kom. Skogen hans slekt hadde eid i mange generasjoner!
Skogen, eller stranda, ble ikke mer "offentlig" av friluftsloven, den er stadig like privat eiendom. Det som endret seg i 1957 var hvilken kontroll du har over hvordan dette området brukes. Selv om min tomtegrense går ut til midten av boliggata, kan jeg ikke nekte noen å gå eller kjøre bil på den.
Mange som har pusset opp et gammelt hus har oppdaget at reglene er endret siden huset ble opprinnelig bygget. For litt større tiltak kommer du lett i en situasjon der det ikke holder med "Jammen bestefaren min som bygget huset for seksti år siden og har holdt det vedlike helt til han døde i år, han hadde det sånn!" I år må vi innrette oss etter reglene som gjelder i år.
Når jeg søkte litt på "Sandefjord-dommen" og "strandsone" fant jeg at hagen ikke gikk ned til vannet, men stoppet ti meter fra vannet. Det var 76 meter fra huset til vannkanten. Dommen sa at publikum måtte få de adgang til de ti meter strand, men ikke til hagen. Avstanden til huset på 66 meter ble var nok til at privatlivets fred ikke var truet. Man kan ikke "komme brautende inn i din hage", man må vise tilbørlig hensyn - men mange av de som krangler på allemannsretten nekter å godta noe som helst ferdsel, uansett hvor hensynsfull.
Det har også vært strid om tilfeller der grunneier åpenbart har gjennomført tiltak for å endre områdets karakter, f.eks. ved å så til plen helt ned til vannkanten, på tidligere strand, kun for å hevde at det er innmark, for å avstenge allmennheten fra ferdsel. Rettssystemet har ikke godtatt dette.
I en annen HR-dom, på Nesodden, fikk kommunen anlegge en tursti på privat område, 5,5 meter fra ei hytte - som stod på en bergknaus fire meter over stien. Det gjorde at privatlivets fred ikke var truet.
Det virker som det utvises betydelig skjønn, også i HR. Men 66 meter til bolighus eller 4 meter rett opp til hytte er av HR vurdert som tilstrekkelig beskyttelse av privatlivets fred. Tydeligvis er det det primære kriteriet de går etter. Slik det ser ut er det ikke like vesentlig hvem som klipper gressplenen helt ned til strandkanten (som kanskje er sådd til for å hevde at stranda er innmark). Disse dommene er såpass nye at de fortsatt er prejudikater; det er ikke gjort vesentlige endringer i lovverket siden de ble avsagt.
Hytteeiere med strandlinje har hatt 62 år på seg til å forstå hva loven betyr. Noen ser ut til å se på det som 62 år med å bekjempe allmennhetens "nye" rettigheter, og forventer at de snart må vinne kampen mot bermen. (Nå startet vel konflikten i Sandefjord i 1992, så da hadde de "bare" hatt 35 år på å tilpasse seg, men selv det burde være tilstrekkelig!) Det er gjort noen justeringer i loven siden den først kom: Den som har makt i kommunen kan få tvunget gjennom reguleringsplaner som i praksis setter allmennhetens rettigheter til side; dette har blitt benyttet noen ganger. Men enda gjelder som hovedregel at å anlegge en gresspen ikke er tilstrekkelig for å kunne stenge folk ute.
Så må man ta grep som fører i riktig retning. Noen ganger er det riktig å si tydelig fra, selvsagt. Noen ganger er det smartest å svelge en kamel eller to. Vanskelig å navigere dette farvannet, men mange gjør det umulig for seg selv ved å fokusere på feil mål.
Litt spillteori her, tror jeg. Naboforhold er ikke nullsum-spill, der noen må tape dersom andre skal vinne. Det er positivsum-spill, der alle vinner dersom noen vinner. Noen penser fort over i nullsum-spill når man blir forbanna, men da blir spillet egentlig negativsum-spill (alle taper).
(Dersom man vinner over en nabo, og naboen taper, har man neppe bedret naboforholdet, og alle er tapere...)
Gode strateger klarer å tenke klart selv om man er forbanna. Dermed vinner de alltid, i det lange løp, der andre lar seg avspore.
Dersom du har en villahage med plen som du har passet og klippet i 60 år, omgitt av naboer, så kommer ikke almuen brautende inn i din hage.
Dersom du har en villahage med plen som du har passet og klippet i 60 år og som grenser til sjøen, kommer almuen brautende og gjør krav på den og myndighetene pålegger deg å rive gjerdet mellom deg og en offentlig strand. Du blir «ansatt som ubetalt offentlig vaktmester og søppelrydder i egen hage.
Med hvilken rett? Ranets rett?
Det er slik jeg blitt fortalt «Sandefjord-dommen i Høyesterett. En villa med hagepark mot sjøen, vedlikeholdt som privat hage i over en generasjon, plutselig var den nederste delen «offentlig strand hvor grunneier må holde orden.
Retten til å gå tur i annen manns skog har lange tradisjoner i Norge, men ble lovfestet for bare 62 år siden. Før det kunne vrangvillige skogseiere sette opp "Privat"-skilt, om de ønsket. Mang en skogseier brølte opp om å bli fratatt sine tradisjonelle retter, at allmuen kom brautende inn og tråkket stier og tente kaffebål på rasteplassene de tok seg til rette til, i hans skog, da loven kom. Skogen hans slekt hadde eid i mange generasjoner!
Skogen, eller stranda, ble ikke mer "offentlig" av friluftsloven, den er stadig like privat eiendom. Det som endret seg i 1957 var hvilken kontroll du har over hvordan dette området brukes. Selv om min tomtegrense går ut til midten av boliggata, kan jeg ikke nekte noen å gå eller kjøre bil på den.
Mange som har pusset opp et gammelt hus har oppdaget at reglene er endret siden huset ble opprinnelig bygget. For litt større tiltak kommer du lett i en situasjon der det ikke holder med "Jammen bestefaren min som bygget huset for seksti år siden og har holdt det vedlike helt til han døde i år, han hadde det sånn!" I år må vi innrette oss etter reglene som gjelder i år.
Når jeg søkte litt på "Sandefjord-dommen" og "strandsone" fant jeg at hagen ikke gikk ned til vannet, men stoppet ti meter fra vannet. Det var 76 meter fra huset til vannkanten. Dommen sa at publikum måtte få de adgang til de ti meter strand, men ikke til hagen. Avstanden til huset på 66 meter ble var nok til at privatlivets fred ikke var truet. Man kan ikke "komme brautende inn i din hage", man må vise tilbørlig hensyn - men mange av de som krangler på allemannsretten nekter å godta noe som helst ferdsel, uansett hvor hensynsfull.
Det har også vært strid om tilfeller der grunneier åpenbart har gjennomført tiltak for å endre områdets karakter, f.eks. ved å så til plen helt ned til vannkanten, på tidligere strand, kun for å hevde at det er innmark, for å avstenge allmennheten fra ferdsel. Rettssystemet har ikke godtatt dette.
I en annen HR-dom, på Nesodden, fikk kommunen anlegge en tursti på privat område, 5,5 meter fra ei hytte - som stod på en bergknaus fire meter over stien. Det gjorde at privatlivets fred ikke var truet.
Det virker som det utvises betydelig skjønn, også i HR. Men 66 meter til bolighus eller 4 meter rett opp til hytte er av HR vurdert som tilstrekkelig beskyttelse av privatlivets fred. Tydeligvis er det det primære kriteriet de går etter. Slik det ser ut er det ikke like vesentlig hvem som klipper gressplenen helt ned til strandkanten (som kanskje er sådd til for å hevde at stranda er innmark). Disse dommene er såpass nye at de fortsatt er prejudikater; det er ikke gjort vesentlige endringer i lovverket siden de ble avsagt.
Hytteeiere med strandlinje har hatt 62 år på seg til å forstå hva loven betyr. Noen ser ut til å se på det som 62 år med å bekjempe allmennhetens "nye" rettigheter, og forventer at de snart må vinne kampen mot bermen. (Nå startet vel konflikten i Sandefjord i 1992, så da hadde de "bare" hatt 35 år på å tilpasse seg, men selv det burde være tilstrekkelig!) Det er gjort noen justeringer i loven siden den først kom: Den som har makt i kommunen kan få tvunget gjennom reguleringsplaner som i praksis setter allmennhetens rettigheter til side; dette har blitt benyttet noen ganger. Men enda gjelder som hovedregel at å anlegge en gresspen ikke er tilstrekkelig for å kunne stenge folk ute.