Friluftsloven inneholder de fleste grunnleggende bestemmelsene om allemannsretten, som er et viktig rettslig grunnlag for mulighetene til å drive friluftsliv. Allemannsretten er rettigheter til å ferdes, oppholde seg og høste visse naturprodukter som ville bær og blomster, uavhengig av hvem som eier grunnen. Utøvelse av allemannsrett medfører også plikter, både overfor grunneieren, naturmiljøet og andre mennesker.
Brudd på rettighetene og pliktene kan som ved lovbrudd for øvrig, sanksjoneres. Reaksjonsmulighetene varierer imidlertid, avhengig av om overtredelsen begås av en representant for allmennheten eller av grunneieren. Noen av bestemmelsene i friluftsloven ble endret ved lov 16. september 2011. Endringene trer i kraft 1. januar 2012.
Allemannspliktene
Allemannsrettens hovedregel fremgår av friluftslovens § 2, som fastsetter: «I utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet.»
Fra dette utgangspunktet finnes det en rekke unntak, og svært mange av dem står i andre lover eller i forskrifter hjemlet i andre lover. For å kartlegge omfanget av en allemannsrettslig aktivitet må man derfor svært ofte ha oversikt over både friluftsloven og en rekke andre relevante lover og forskrifter.
Dette prinsippet kommer til uttrykk i friluftsloven § 19 (forholdet til andre lover), som etter lovendringen lyder slik: «Utøvelse av allemannsretten etter denne lov gjelder med de begrensninger som følger av annen lovgivning eller av forskrifter gitt i medhold av lov.»
Den andre siden av dette er at aktiviteter som er tillatt etter andre lover eller forskrifter, ikke vil kunne settes til side med hjemmel i friluftsloven. Et gjerde eller et byggverk som er oppført med tillatelse etter plan- og bygningsloven, vil for eksempel ikke kunne kreves fjernet etter friluftslovens bestemmelse i § 13 om ulovlige stengsler. Friluftslovens regler er derved ikke sensurbestemmelser overfor tiltak som iverksettes i medhold av andre regelverk.
Hålogaland lagmannsretts dom 18. februar 2011 kan illustrere dette poenget. En grunneier ble idømt en bot på 9 000 kroner for oppføring av et 450 meter langt gjerde i strandsonen, hvorav 150 meter ble vurdert som ulovlig etter friluftsloven. Gjerdet var oppført av hensyn til beitedyr og hjemlet i grannegjerdeloven. Dette poenget ble ikke berørt verken av tingretten eller lagmannsretten, som bare drøftet gjerdet opp mot friluftsloven § 13.
Lagmannsretten frifant likevel grunneieren. Men etter mitt syn ble denne saken avgjort med uriktig begrunnelse, fordi friluftsloven ikke er anvendelig til å kreve fjernet gjerder som er oppført i samsvar med annet hjemmelsgrunnlag. Dette følger av passasjen i friluftsloven § 13 om at stengsler ikke er ulovlige hvis det tjener grunneierens berettigede interesser. En slik forståelse følger også forutsetningsvis av friluftsloven § 19 om at begrensninger i allemannsretten som følger andre hjemmelsgrunnlag går foran friluftsloven.
Straff
Friluftsloven § 39 hjemler bøtestraff for forsettlig eller uaktsom overtredelse av friluftsloven. Brudd på friluftsloven regnes som forseelser, jf. straffeloven § 2 annet ledd, og er undergitt offentlig påtale, jf. straffeloven § 77. Et eksempel i rettspraksis er Hålogaland lagmannsretts dom 22. juni 2011, der en mann ble idømt en bot på 6 000 kroner for å ha hatt et telt stående på samme sted i tre uker uten grunneierens tillatelse (domfeltes anke til Høyesterett nektet fremmet, jf. HR-2011-1615-U). Grunneiere som innfører ulovlige betalingsordninger, eller en båteier som ulovlig tar i bruk en annens brygge som fortøyningsplass, vil etter omstendighetene kunne straffes etter denne bestemmelsen.
Overtredelser av friluftsloven kan også rammes av strengere straffebestemmelser i andre lover. Grunneiere som oppfører ulovlige stengsler eller byggverk vil kunne straffes etter plan- og bygningsloven § 32-9, som hjemler fengselstraff i inntil ett år, og inntil to år for grove overtredelser. Slike overtredelser klassifiseres som forbrytelser. Uberettiget bruk av andres eiendom kan rammes av straffeloven § 396, som åpner for bøtestraff eller fengsel inntil tre måneder for blant annet ulovlig ferdsel. Se også straffeloven (2005) § 346. Generelle straffebestemmelser om for eksempel tyveri (straffeloven § 257), skadeverk (§ 291) og mindre skadeverk (§ 391) vil etter omstendighetene også kunne komme til anvendelse for lovbrudd som skjer i tilknytning til utøvelse av friluftsliv.
Stansing og fjerning av ulovlige byggverk
Grunneiere som oppfører ulovlige hindringer for friluftslivet, kan pålegges av kommunen å stanse eller fjerne tiltaket etter friluftsloven § 40. Pålegget er et enkeltvedtak, jf. friluftsloven § 24 annet ledd. Da bestemmelsen ble vedtatt i 1957, fantes ingen alminnelig plan- og bygningslov utenfor byene. I dag er virkeområdet for bestemmelsen i vesentlig grad erstattet av bestemmelsene om stansing og fjerning av ulovlige byggverk i plan- og bygningsloven § 32-3. Friluftsloven § 40 første og annet ledd har i dag først og fremst selvstendig betydning for vurderingen av innretninger som er så små at de faller utenfor plan- og bygningslovens tiltaksbegrep, og gjerder og byggverk som er så gamle at deres bygningsrettslige opphav er ukjent. Etter lovendringen i 2011 er også friluftsorganene, det vil si Miljøverndepartementet, Direktoratet for naturforvaltning, fylkesmannen og fylkeskommunen, gitt hjemmel i § 40 annet ledd til å fremme krav om fjerning av ulovligheter.
Tvangsmulkt
Grunneierens overtredelser av plan- og bygningsloven kan møtes med tvangsmulkt etter § 32-5. Forsettlige og uaktsomme brudd på reglene om tiltak med videre kan også møtes med overtredelsesgebyr etter § 32-8.
I forbindelse med revisjonen av friluftsloven i 2011 ble det etablert hjemmel i friluftsloven § 40 tredje ledd for tvangsmulkt etter mønster av plan- og bygningsloven. Bestemmelsen gjelder ulovlig oppføring av byggverk og gjerder, og dekker derved bare den ene siden av problemstillingen, der grunneieren eller andre hindrer allemannsretten.
Den motsatte problemstillingen, der representanter for allmennheten overtrer sine forpliktelser overfor grunneieren, mangler effektive sanksjonsmuligheter. Selv om denne problemstillingen ikke forekommer like hyppig. kan det være like vanskelig for en grunneier å få fjernet en ulovlig teltleir eller et ulovlig båtopplag som det har vært for friluftsinteressene å få fjernet et ulovlig stengsel. Saken i Hålogaland lagmannsretts dom 22. juni 2011 om ulovlig telting vil kunne være eksempel på at tvangsmulkt ville være en bedre fremgangsmåte for å fremtvinge fjerning av teltet, fremfor etterfølgende straffeforfølgning. Friluftsloven har ikke hjemmel for dette.
Sanksjonssystem med slagside
For grunneiere som opplever at friluftslivets representanter går utover allemannsrettens grenser, er sanksjonsmulighetene begrensede. Friluftslovens sentrale bestemmelse om dette er grunneierens bortvisningsrett overfor folk som bryter hensynsreglene, se friluftsloven § 11 annet ledd. Grunneieren har imidlertid ingen tvangsmidler til rådighet etter denne bestemmelsen. I Rt. 2007 side 102 (Yxney) uttalte Høyesterett om § 11: Særlig praktisk betydning har knapt nok denne formelle rett. Grunneiere vil fort bli hjelpeløse i en slik situasjon, og det er etter mitt syn viktig for å unngå konflikter at kommunen gjør reelle anstrengelser for å bidra til at de begrensninger i allmennhetens rettigheter som følger av friluftsloven, blir respektert.» (avsnitt 91)
Kommunens botemidler kan i slike tilfeller være å vedta forskrift om ferdselsregulering etter friluftsloven § 15 eller å sperre området etter friluftsloven § 16. Sistnevnte bestemmelse har imidlertid, etter det jeg kjenner til, bare vært brukt én gang i friluftslovens historie, på Kronprinsparets fritidseiendom i Kristiansand.
Friluftslovens sanksjonssystem preges etter min vurdering av å gi allmennheten vern mot grunneierens handlinger, i større grad enn det motsatte. Den nylig vedtatte lovendringen om hjemmel for tvangsmulkt som bare gjelder den ene veien, er eksempel på dette. Et ulovlig teltforbud (skilt) kan altså følges opp med tvangsmulkt, mens ulovlig telting ikke kan det.
Finnes det noen klar definisjon av innmark og utmark? Et sted i Øsfold finnes 3 hytter ved siden av hverander. To ligger i "utmark" den tredje er lovlig inngjerdet for den ligger på (gammel) "innmark".
Spør jeg bønder, så er "innmark" det som er gjerdet inn og hva som gjerdes inn bestemmer de selv.
Hvordan kan en bonde opparbeide mer "innmark", søke?
Både innmark og utmark gjerdes inn, innmark for å holde beitedyr utenfor, utmark for å holde beitedyr innenfor. Bønder søker for å dyrke opp utmark og får tilskudd til dette, både for oppdyrking og senere for å drive jorden. Jeg tror bøndene søker om omregulering og får dette godkjent så sant det ikke finnes spesielle hensyn.
Skille mellom innmark og utmark er alltid en tolkningssak og spesielt i områder i strandsonen. Det følger automatisk med et område innmark når du bygger hytte, men området er definert ut ifra privatlivets fred og at fri ferdsel ikke skal være til utilbørlig sjenanse for eier. Når eneste definisjon på størrelsen av dette området går på sjenanse, vil jeg tro at størrelsen er tilnærmet lik null når eiendommen ikke er i bruk. Jeg lar meg definitivt ikke sjenere når jeg ikke er tilstede.
Når man oppholder seg er det flere vurderinger som er gjort.
En dom har forbydd eier å stenge tursti 20 m fra bygg på eiendom i strandsonen.
Departementet mener ferdsel over den del av brygge som ligger i land på utmark skal være lov, men ikke opphold.
I Stavanger har flere kilometer mer luksuseiendommer fått anlagt tursti på eiendommene sine da fri ferdsel for allmennheten teller mer enn én eiers hensyn. Turstien blir opparbeidet som gang og sykkelsti over eksisterende plener midt i boligområdet, og skiller f.eks hus, plen og brygge.
Vernet av allmennheten adgang til fri ferdsel er så sterk at i saker hvor dette diskuteres så ser men tilogmed på at det å sette ut utemøbler og blomsterpotter virker som psykiske stengsler da de øker følelsen av at området er privat og dermed hindrer fri ferdsel.
Noen av eksemplene dine viser hvordan storsamfundet på -80 tallet iverksatte et ran av privat eiendom gitt at denne ligger nær vannet.
I Stavanger: en rekke hytter hadde felles strand og byggeforbud nærmere enn 70 m. Plutselig var det maktpåliggende for Statolje å bygge en representasjonsvilla på stranden, "med grunnmuren i vannet". Mye omtalt i avisene, vet ikke om den ble realisert.
"Telting inn til 50 m fra hytte skal være lov" men myndighetene kan bortvise teltete fra offentlig strand. Mao fellesskapet pålegger andre å stille campingplass, men ikke de selv.
Alle eksemplene mine er fra de siste år. Gauselvågen i Stavanger er en het potet nå og kommunen er i ferd med å ekspropriere deler av luksuseiendommene for å anlegge tursti.
Alle naboenes klager er avslått til og med fylkesmannen. Det neste blir et titalls år med rettsaker da det er flere som har penger til å dra dette ut i tid, men før eller siden kommer de til å få gang og sykkelsti i hagene sine. Og jeg så et sted at noen steder på østlandet står for tur etter dette vellykkede "kuppet" i Stavanger.
Eierdomsretten i Norge er ikke som man tror, alt kan tas til beste for fellesskapet.
vi har kjøpt xantall mål og der kan vi gjøre akkurat det vi vil . Det er vårt område og da er det ikke utmark , dvs privat . Er det så vanskelig å forstå????
Tenk litt nøyere på den hva som blir konsekvensene hvis man drar den ut i det absurde: - Hvis man på sin egen eiendom kan gjøre hva man vil, kan man da bygge hva man vil? Skyskraper i småhusområde? Atomkraftverk, kjemisk industri, søppelplass? - Hvis man på sin egen eiendom kan gjøre hva man vil, kan man da trykke penger? Dyrke cannabis? Blotte seg for forbipasserende? Voldta og drepe folk som kommer inn på eiendommen? - Hvis man på sin egen eiendom kan gjøre hva man vil, kan man vedta egne lover, utnevne seg selv til sheriff eller keiser, erklære eiendommen som en autonom stat?
Nei, man kan ikke gjøre akkurat det man vil selv om man har kjøpt en eiendom. Man har eneretten til å bygge og bo der eller bruke eiendommen til det formål den er regulert til, men innenfor de begrensninger som settes av lover og forskrifter og kommunale planer hjemlet i lov og forskrift. Er det så vanskelig å forstå?
Signatur
Bor i horisontaldelt tomannsbolig fra 1948 i Tromsø. Utdannet geolog, jobber i med gravesøknader i kommunen.
Bare for å legge til jussen. Fri ferdsel er egentlig ikke for naboene... Fri ferdsel er ment for allmenheten/"den tilfeldige forbipasserende" i utmark, mao ikke ment å en daglig rett til den enkelte på et spesifikt område/gi naboen en rett på din eiendom. (Nok et område av frilufts-/strandloven mm som kan debatteres
Lurer jo fremdeles på hva som er problemet til TS?? Hva gjør det om naboen lusker når du ikke er der?
Litt av grunnen til å kjøpe en eiendom er vel å ha eiendommen litt mer for seg selv...
Man kan begynne å lure på om noen har uærlige hensikter hvis de snoker for mye...
Om naboen utvikler en vane med å kikke inn soveromsvinduene når det ikke er folk tilstede på hytta, og så ikke legger merke til at det er kommet folk til hytta...
Det er gradsforskjeller her. Å ta en tur på en sti i skogen er lov, selv om stien går over et stykke privateid skog. Men å regelmessig snoke helt inntil en hytte eller å ta seg til rette på andres terrasser er ikke lov. Når man mistenker at det blir gjort noe ulovlig på ens egen private eiendom på en del som bare er til privat bruk, må det være lov å sjekke dette, og eventuelt dokumentere dette og si ifra til de som gjør noe ulovlig.
Hvis jeg hadde vært i situasjonen til TS ville jeg også sett på de snokende naboene som et problem.
Signatur
Først var nicket mitt her Misfornøyd, men nå har jeg fått sagt det jeg ville si om FolloHus
Mange nyanser i dette. Selv har jeg kommet i skade for å skygge for lyset for å titte inn i stua på en "tom" hytte. Flaut, men hytteeieren tok det sporty og gliste.
Familien har støl på høyfjellet. Noen ganger er vår seterbuvegg opptatt av andre skigåere i påsken, da måker vi bare sesse i snøfonna til naboen hvis det er tomt der.
Vi har ellers både invitert andre rastere på kaffe og blitt invitert av andre. Mao, i mange tilfeller er ikke dette noe problem.
Imidlertid ser jeg problemet om en føler seg overvåket eller at folk snoker i andres ting.
Å titte litt på andres hytter, er og har vært litt av sjarmen ved spaserturer i hyttefeltet i årevis. Du kan vel kalle det gamle dagers "Bygge Bolig" hvor man så hvordan andre hadde løst forskjellige oppgaver.
Har aldri følt meg som overdrevent nysgjerrig av den grunn. Er det et inngjerdet område stiller det seg litt annerledes, men i mitt hytteområde er det kun et par-tre hytter med gjerde rundt.
De fleste hyttene har gardiner som er trukket for, så det blir som regel utvendig "befaring".
Men, det er klart, føler man seg ukomfortabel med at andre er inne på sin grunn, finnes det alltids muligheter for å varsle om at dettte er uønsket. Spørs hvilket signal man sender ut da.
Brudd på rettighetene og pliktene kan som ved lovbrudd for øvrig, sanksjoneres. Reaksjonsmulighetene varierer imidlertid, avhengig av om overtredelsen begås av en representant for allmennheten eller av grunneieren. Noen av bestemmelsene i friluftsloven ble endret ved lov 16. september 2011. Endringene trer i kraft 1. januar 2012.
Allemannspliktene
Allemannsrettens hovedregel fremgår av friluftslovens § 2, som fastsetter: «I utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet.»
Fra dette utgangspunktet finnes det en rekke unntak, og svært mange av dem står i andre lover eller i forskrifter hjemlet i andre lover. For å kartlegge omfanget av en allemannsrettslig aktivitet må man derfor svært ofte ha oversikt over både friluftsloven og en rekke andre relevante lover og forskrifter.
Dette prinsippet kommer til uttrykk i friluftsloven § 19 (forholdet til andre lover), som etter lovendringen lyder slik: «Utøvelse av allemannsretten etter denne lov gjelder med de begrensninger som følger av annen lovgivning eller av forskrifter gitt i medhold av lov.»
Den andre siden av dette er at aktiviteter som er tillatt etter andre lover eller forskrifter, ikke vil kunne settes til side med hjemmel i friluftsloven. Et gjerde eller et byggverk som er oppført med tillatelse etter plan- og bygningsloven, vil for eksempel ikke kunne kreves fjernet etter friluftslovens bestemmelse i § 13 om ulovlige stengsler. Friluftslovens regler er derved ikke sensurbestemmelser overfor tiltak som iverksettes i medhold av andre regelverk.
Hålogaland lagmannsretts dom 18. februar 2011 kan illustrere dette poenget. En grunneier ble idømt en bot på 9 000 kroner for oppføring av et 450 meter langt gjerde i strandsonen, hvorav 150 meter ble vurdert som ulovlig etter friluftsloven. Gjerdet var oppført av hensyn til beitedyr og hjemlet i grannegjerdeloven. Dette poenget ble ikke berørt verken av tingretten eller lagmannsretten, som bare drøftet gjerdet opp mot friluftsloven § 13.
Lagmannsretten frifant likevel grunneieren. Men etter mitt syn ble denne saken avgjort med uriktig begrunnelse, fordi friluftsloven ikke er anvendelig til å kreve fjernet gjerder som er oppført i samsvar med annet hjemmelsgrunnlag. Dette følger av passasjen i friluftsloven § 13 om at stengsler ikke er ulovlige hvis det tjener grunneierens berettigede interesser. En slik forståelse følger også forutsetningsvis av friluftsloven § 19 om at begrensninger i allemannsretten som følger andre hjemmelsgrunnlag går foran friluftsloven.
Straff
Friluftsloven § 39 hjemler bøtestraff for forsettlig eller uaktsom overtredelse av friluftsloven. Brudd på friluftsloven regnes som forseelser, jf. straffeloven § 2 annet ledd, og er undergitt offentlig påtale, jf. straffeloven § 77. Et eksempel i rettspraksis er Hålogaland lagmannsretts dom 22. juni 2011, der en mann ble idømt en bot på 6 000 kroner for å ha hatt et telt stående på samme sted i tre uker uten grunneierens tillatelse (domfeltes anke til Høyesterett nektet fremmet, jf. HR-2011-1615-U). Grunneiere som innfører ulovlige betalingsordninger, eller en båteier som ulovlig tar i bruk en annens brygge som fortøyningsplass, vil etter omstendighetene kunne straffes etter denne bestemmelsen.
Overtredelser av friluftsloven kan også rammes av strengere straffebestemmelser i andre lover. Grunneiere som oppfører ulovlige stengsler eller byggverk vil kunne straffes etter plan- og bygningsloven § 32-9, som hjemler fengselstraff i inntil ett år, og inntil to år for grove overtredelser. Slike overtredelser klassifiseres som forbrytelser. Uberettiget bruk av andres eiendom kan rammes av straffeloven § 396, som åpner for bøtestraff eller fengsel inntil tre måneder for blant annet ulovlig ferdsel. Se også straffeloven (2005) § 346. Generelle straffebestemmelser om for eksempel tyveri (straffeloven § 257), skadeverk (§ 291) og mindre skadeverk (§ 391) vil etter omstendighetene også kunne komme til anvendelse for lovbrudd som skjer i tilknytning til utøvelse av friluftsliv.
Stansing og fjerning av ulovlige byggverk
Grunneiere som oppfører ulovlige hindringer for friluftslivet, kan pålegges av kommunen å stanse eller fjerne tiltaket etter friluftsloven § 40. Pålegget er et enkeltvedtak, jf. friluftsloven § 24 annet ledd. Da bestemmelsen ble vedtatt i 1957, fantes ingen alminnelig plan- og bygningslov utenfor byene. I dag er virkeområdet for bestemmelsen i vesentlig grad erstattet av bestemmelsene om stansing og fjerning av ulovlige byggverk i plan- og bygningsloven § 32-3. Friluftsloven § 40 første og annet ledd har i dag først og fremst selvstendig betydning for vurderingen av innretninger som er så små at de faller utenfor plan- og bygningslovens tiltaksbegrep, og gjerder og byggverk som er så gamle at deres bygningsrettslige opphav er ukjent. Etter lovendringen i 2011 er også friluftsorganene, det vil si Miljøverndepartementet, Direktoratet for naturforvaltning, fylkesmannen og fylkeskommunen, gitt hjemmel i § 40 annet ledd til å fremme krav om fjerning av ulovligheter.
Tvangsmulkt
Grunneierens overtredelser av plan- og bygningsloven kan møtes med tvangsmulkt etter § 32-5. Forsettlige og uaktsomme brudd på reglene om tiltak med videre kan også møtes med overtredelsesgebyr etter § 32-8.
I forbindelse med revisjonen av friluftsloven i 2011 ble det etablert hjemmel i friluftsloven § 40 tredje ledd for tvangsmulkt etter mønster av plan- og bygningsloven. Bestemmelsen gjelder ulovlig oppføring av byggverk og gjerder, og dekker derved bare den ene siden av problemstillingen, der grunneieren eller andre hindrer allemannsretten.
Den motsatte problemstillingen, der representanter for allmennheten overtrer sine forpliktelser overfor grunneieren, mangler effektive sanksjonsmuligheter. Selv om denne problemstillingen ikke forekommer like hyppig. kan det være like vanskelig for en grunneier å få fjernet en ulovlig teltleir eller et ulovlig båtopplag som det har vært for friluftsinteressene å få fjernet et ulovlig stengsel. Saken i Hålogaland lagmannsretts dom 22. juni 2011 om ulovlig telting vil kunne være eksempel på at tvangsmulkt ville være en bedre fremgangsmåte for å fremtvinge fjerning av teltet, fremfor etterfølgende straffeforfølgning. Friluftsloven har ikke hjemmel for dette.
Sanksjonssystem med slagside
For grunneiere som opplever at friluftslivets representanter går utover allemannsrettens grenser, er sanksjonsmulighetene begrensede. Friluftslovens sentrale bestemmelse om dette er grunneierens bortvisningsrett overfor folk som bryter hensynsreglene, se friluftsloven § 11 annet ledd. Grunneieren har imidlertid ingen tvangsmidler til rådighet etter denne bestemmelsen. I Rt. 2007 side 102 (Yxney) uttalte Høyesterett om § 11: Særlig praktisk betydning har knapt nok denne formelle rett. Grunneiere vil fort bli hjelpeløse i en slik situasjon, og det er etter mitt syn viktig for å unngå konflikter at kommunen gjør reelle anstrengelser for å bidra til at de begrensninger i allmennhetens rettigheter som følger av friluftsloven, blir respektert.» (avsnitt 91)
Kommunens botemidler kan i slike tilfeller være å vedta forskrift om ferdselsregulering etter friluftsloven § 15 eller å sperre området etter friluftsloven § 16. Sistnevnte bestemmelse har imidlertid, etter det jeg kjenner til, bare vært brukt én gang i friluftslovens historie, på Kronprinsparets fritidseiendom i Kristiansand.
Friluftslovens sanksjonssystem preges etter min vurdering av å gi allmennheten vern mot grunneierens handlinger, i større grad enn det motsatte. Den nylig vedtatte lovendringen om hjemmel for tvangsmulkt som bare gjelder den ene veien, er eksempel på dette. Et ulovlig teltforbud (skilt) kan altså følges opp med tvangsmulkt, mens ulovlig telting ikke kan det.
Både innmark og utmark gjerdes inn, innmark for å holde beitedyr utenfor, utmark for å holde beitedyr innenfor. Bønder søker for å dyrke opp utmark og får tilskudd til dette, både for oppdyrking og senere for å drive jorden. Jeg tror bøndene søker om omregulering og får dette godkjent så sant det ikke finnes spesielle hensyn.
Skille mellom innmark og utmark er alltid en tolkningssak og spesielt i områder i strandsonen. Det følger automatisk med et område innmark når du bygger hytte, men området er definert ut ifra privatlivets fred og at fri ferdsel ikke skal være til utilbørlig sjenanse for eier. Når eneste definisjon på størrelsen av dette området går på sjenanse, vil jeg tro at størrelsen er tilnærmet lik null når eiendommen ikke er i bruk. Jeg lar meg definitivt ikke sjenere når jeg ikke er tilstede.
Når man oppholder seg er det flere vurderinger som er gjort.
Vernet av allmennheten adgang til fri ferdsel er så sterk at i saker hvor dette diskuteres så ser men tilogmed på at det å sette ut utemøbler og blomsterpotter virker som psykiske stengsler da de øker følelsen av at området er privat og dermed hindrer fri ferdsel.
I Stavanger: en rekke hytter hadde felles strand og byggeforbud nærmere enn 70 m. Plutselig var det maktpåliggende for Statolje å bygge en representasjonsvilla på stranden, "med grunnmuren i vannet". Mye omtalt i avisene, vet ikke om den ble realisert.
"Telting inn til 50 m fra hytte skal være lov" men myndighetene kan bortvise teltete fra offentlig strand. Mao fellesskapet pålegger andre å stille campingplass, men ikke de selv.
Alle naboenes klager er avslått til og med fylkesmannen. Det neste blir et titalls år med rettsaker da det er flere som har penger til å dra dette ut i tid, men før eller siden kommer de til å få gang og sykkelsti i hagene sine. Og jeg så et sted at noen steder på østlandet står for tur etter dette vellykkede "kuppet" i Stavanger.
Eierdomsretten i Norge er ikke som man tror, alt kan tas til beste for fellesskapet.
Tenk litt nøyere på den hva som blir konsekvensene hvis man drar den ut i det absurde:
- Hvis man på sin egen eiendom kan gjøre hva man vil, kan man da bygge hva man vil? Skyskraper i småhusområde? Atomkraftverk, kjemisk industri, søppelplass?
- Hvis man på sin egen eiendom kan gjøre hva man vil, kan man da trykke penger? Dyrke cannabis? Blotte seg for forbipasserende? Voldta og drepe folk som kommer inn på eiendommen?
- Hvis man på sin egen eiendom kan gjøre hva man vil, kan man vedta egne lover, utnevne seg selv til sheriff eller keiser, erklære eiendommen som en autonom stat?
Nei, man kan ikke gjøre akkurat det man vil selv om man har kjøpt en eiendom. Man har eneretten til å bygge og bo der eller bruke eiendommen til det formål den er regulert til, men innenfor de begrensninger som settes av lover og forskrifter og kommunale planer hjemlet i lov og forskrift. Er det så vanskelig å forstå?
Litt av grunnen til å kjøpe en eiendom er vel å ha eiendommen litt mer for seg selv...
Man kan begynne å lure på om noen har uærlige hensikter hvis de snoker for mye...
Om naboen utvikler en vane med å kikke inn soveromsvinduene når det ikke er folk tilstede på hytta, og så ikke legger merke til at det er kommet folk til hytta...
Det er gradsforskjeller her. Å ta en tur på en sti i skogen er lov, selv om stien går over et stykke privateid skog. Men å regelmessig snoke helt inntil en hytte eller å ta seg til rette på andres terrasser er ikke lov. Når man mistenker at det blir gjort noe ulovlig på ens egen private eiendom på en del som bare er til privat bruk, må det være lov å sjekke dette, og eventuelt dokumentere dette og si ifra til de som gjør noe ulovlig.
Hvis jeg hadde vært i situasjonen til TS ville jeg også sett på de snokende naboene som et problem.
Familien har støl på høyfjellet. Noen ganger er vår seterbuvegg opptatt av andre skigåere i påsken, da måker vi bare sesse i snøfonna til naboen hvis det er tomt der.
Vi har ellers både invitert andre rastere på kaffe og blitt invitert av andre. Mao, i mange tilfeller er ikke dette noe problem.
Imidlertid ser jeg problemet om en føler seg overvåket eller at folk snoker i andres ting.
Har aldri følt meg som overdrevent nysgjerrig av den grunn. Er det et inngjerdet område stiller det seg litt annerledes, men i mitt hytteområde er det kun et par-tre hytter med gjerde rundt.
De fleste hyttene har gardiner som er trukket for, så det blir som regel utvendig "befaring".
Men, det er klart, føler man seg ukomfortabel med at andre er inne på sin grunn, finnes det alltids muligheter for å varsle om at dettte er uønsket. Spørs hvilket signal man sender ut da.