Jeg har full sympati med cheffen - men han kunne unnlatt å si seg interessert i jobben. Jeg hadde noen år da jeg ikke kunne det: Som faglærer skulle jeg gi min vurdering av besvarelsene, ved siden av sensors vurdering; det var en del av jobben som høgskolelektor. Riktignok på høgskole-nivå, ikke universitet, men det er ingen stor prinsipiell forskjell.
Som faglærer får man i tillegg den frustrasjonen det er å se i klartekst hvilke fullstendig utrolige forvrenginger det er mulig å få til av det du forsøkte å formidle fra tavle-posisjon. Du kjenner det igjen fra dine egne forelesningsplaner, men det var da ikke sånn det skulle forståes! Å vurdere eksamensbesvarelsene fra dine egne studenter/elever er den sikreste måten å fullstendig miste trua på egne pedagogiske evner... (jeg underviser ikke lengre nå )
Joda, jeg har full anledning til å si nei Men det er hyggelig å bidra litt, så jeg vil gjerne strekke meg litt for å finne tid til det. Det er dessuten er fin anledning til å holde kontakt med miljøet på universitetet. Det er bare det å komme i gang med lesingen som er litt krevende.
Nå er det heldigvis slik at fakultetet har gått over til digital innlevering av eksamen, så jeg slipper å tyde håndskrift. Har hatt alvorlige problemer med det tidligere. Ett år måtte jeg bare legge bort en besvarelse da det var helt umulig å lese den. Til min, og for så vidt kandidatens lykke, var det mulig å forstå den etter at alle andre besvarelser var lest. Ikke fordi håndskriften på magisk vis hadde blitt bedre, men fordi kandidatene stort sett skriver akkurat det samme og det dermed ble lettere å gjette på hva som stod i besvarelsen
Jeg tror lærerstanden hadde hatt store forbedringsmuligheter om de evnet å bruke retting av prøver som en tilbakemelding på sine egne formidlingsevner - og utviklet seg selv av det. Hilsen lærersønnen som ga f... i å levere masteroppgaven i protest mot skolesystemet.
Vel, jeg valgte å være hos min de siste to ukene hun levde og mistet dermed studentvisumet til usa, med kun masteroppgaven gjenstående. Usa-studiet lærte meg hvor lite lærerikt NTNUs studieopplegg var, så det var ikke mye som fristet til å fortsette studiet der. Jeg kontaktet så en bedrift og gjorde oppgaven i samarbeid med dem, med godkjenning fra NTNU. Etter å ha gjort alle de lærerike delene, og kun sammensetning til et dokument gjenstående begynte NTNUs administrasjon å surre, så da ga jeg f.
Så det var administrasjonen som surret og ikke lærerkreftene? Det het NTH den gang jeg gikk der. Synes det var helt greit, men jeg hadde jo ikke noe å sammenligne med.
Jeg har mye å utsette på lærere på alle norske skoler jeg har vært innom. Men hovedproblemet er at grunntanken i norsk skole har som mål at årets elever skal bli like fjorårets, og året før, ... . Mens i usa tar de høyde for at verden har gått fremover siden i fjor. Lærere har friheten til å tilpasse pensum til nye oppdagelser som har kommet. Pensum blir da litt forskjellig avhengig av hvilken lærer man før. Man blir da avhengig av å få en lærer som er interessert i faget de underviser i, og lærerne ER interessert i det de underviser i. Hvis en skole mangler en lærer som er interessert i et fag, så tilbyr ikke skolen det faget, og elever som ønsker seg et bestemt fag må velge seg en skole som har det faget de ønsker. Skolene tilbyr kun de fagene de har lærere som er interessert i. Skolene ser hverandre som konkurrenter og ønsker flest/best mulig elever. Dermed trenger skolene å skaffe seg lærere som er interessert i de fagene elevene ønsker seg.
Dette i motsetning til Norge hvor flesteparten av lærerne ser mesteparten av undervisningen som et nødvendig onde for å få lov til å drive med den lille delen som de faktisk interesserer seg for.
Noe av det første jeg lærte meg da jeg kom til USA (som 17-årig utvekslingselev) var talemåten "It takes all kinds to make a world". Tross rasediskriminering og moralsk fordømmelse, som USA definitivt har sin andel av, har den jamne amerikaner en langt større toleranse for at folk er forskjellige, enn det vi har i Norge. Rett nok sies ofte "It takes all kinds..." som et hjertesukk, "Vi må vel finne oss i at du er sånn!", men likevel på en måte som "Jeg er dypt uenig med hva du hevder, men vil forsvare til min død din rett til å hevde det".
Jeg er i utgangspunktet aktiv forkjemper for likhetstanken, men både skole og andre samfunns-funksjoner i Norge har i nærmest ekstrem grad blitt fiksert på at vi skal være like - ikke likeverdige. F.eks. har vi ikke bare læreplaner som detaljert spesifiserer eksakt hva hver eneste norsk elev skal lære, men også når de skal lære det. Jada, vi har begrunnelsene på plass: F.eks. for skilsmissebarn som pendler mellom mor og far, med en uke på den ene skolen, en uke på den andre, og så tilbake igjen, kunne gå glipp av noen detaljer og få andre detaljer to ganger dersom ikke akkurat det samme ble undervis i samme uke på de to skolene.
Vi ser det også i utstrakt grad i "hjelpeapparatet": Tross taushetsplikt kommer det iblant fram en del "begrunnelser" fra f.eks. barnevernet som kan gi deg frysninger, som når de går inn i familier fra andre kulturer og teller opp antallet leker som barna har, og bruker det som argument for å gripe inn. Selvsagt er det ett av flere punkter, men å overhodet operere med et norm-tall for hvor mange dokker og leikebiler en unge "må" ha for ikke å betegnes som mishandlet er ganske absurd. Eller når det kommer ut om en indisk familie at barna "fikk bare ris å spise, hver eneste dag!" - herregud, finnes det indisk varmmat uten ris? Det blir som om en norsk familie i India skulle bli fratatt ungene fordi de "blir gitt poteter til middag hver eneste dag". (Vel, det er ikke slik i dag, men da jeg var gutt var det eksepsjonelt å spise varmmat uten poteter - vi brukte det også ved siden av pasta og ris-retter!) Norm-tall for hvor mange ris-retter man kan servere i familien pr uke - det er så erke-norsk at jeg grøsser.
Det er slett ikke bare myndighetene. Også "mannen i gata" stiller masse detaljerte krav til hvor like vi må være. Det gjelder f.eks. klesdrakt. Motepress er så sin sak, men på mer generelt nivå: Hvilke deler av kroppen som ikke kan vises, hvilke deler som kan vises men bare i visse sammenhenger, og hvilke kroppsdeler som må vises. Det gjelder hvilke religiøse begreper man tilber. Det gjelder hvordan man forholder seg til sine nærmeste. Det gjelder hvilke rusmidler man har krav på å få benytte og hvilke som er fullstendig forkastelige å benytte. Det gjelder hvilke ekstreme fornærmelser man krever at offeret må bøye hodet og akseptere uten å mukke - og hvilke ytringer som er forkastelige. Osv. osv.
For å ta et konkret tilfelle fra skolelivet (min mor var lærer, og det hendte at hun refererte ting): F.eks. når en elev har fått en god karakter på en norsk stil av det "kreative" slaget. Den blir lest opp for klassen, og et par dager etterpå blir læreren oppsøkt av foreldrene til en annen elev som protesterer: Vedkommendes sønn hadde fortalt at det i stilen som ble opplest var masse setninger som ikke hadde de foreskrevne subjekt og predikat, det var masse feil i den! Hvordan kan læreren tillate seg å gi en god karakter til en stil med masse feil, når andre elever skriver stiler som følger reglene får dårligere karakter? (Det er som et ekko fra debatten om Peter Wessel Zappfe burde fått strykkarakter for å levere en eksamensbesvarelse, ved juridisk fakultet på UiO, på rim om prejudikater, for å ha vist ringeakt for universitetet.)
Jeg tror at frykten for at noen skal være annerledes, ikke være lik alle de andre i klassen eller bygda eller husmorforeningen er det største her. Ikke så mye at alt skal være slik som det var i fjor og for ti år siden - vi tar opp svært mye nytt, også i skolen. Ofte totalt ukritisk. Problemet er at vi krever at alle skal ta opp det samme nye på akkurat samme måte. Vi skal alle gjøre ting likt, ingen avvik. For den som ønsker å gjøre noe annet kan det fortone seg som at skole og samfunn er forstokket og gammeldags og uvillig til å endre seg i den retning de "burde", men realiteten er gjerne at skolen endrer seg i en annen retning.
Hadde jeg valgt lærer-yrket, ville jeg opplevd det som å være bastet og bundet på hender og føtter, uten frihet til å gjøre noe av det jeg selv føler er rett og riktig. Jeg har medlidenhet med dagens lærere; deres jobb må være blant de mest frustrerende som finnes i det norske samfunnet, spesielt hvis de faktisk vil noe, ønsker å gjøre en skikkelig jobb.
Som pappa ga jeg en del "alternative impulser" og skar gjennom en del moderne "pedagogikk" (det varmer et pappahjerte å få til respons: "Var det så enkelt?? Men hvorfor skriver de det ikke sånn i boka, da?" ) - men det må også medgis at jeg fikk ikke så lite tyn for å presentere informasjon som man absolutt ikke skal presentere for barn og ungdom - f.eks. å finne fram stoff om norske selvmordsbombere i kampen mot tyskerne under krigen. Selvmordsbombere skal være onde - de som ga sitt liv i kampen for det norske folk var heroiske helter. ... Slikt skal man aldri sette spørsmålstegn ved, verken i norsk skole eller i det norske samfunn generelt.
Sender du dine barn til alternative skoler, f.eks. Steinerskolene, kan du finne lærere som i langt større grad får leve ut sine pedagogiske kvaliteter. Men da må du være villig til å akseptere både religiøs religiøsitet (f.eks. leseopplæring basert på tildels forvrengte historier fra bibelen) og pedagogisk religiøsitet (den vinner diskusjonen på lærerværelset som flest ganger kan referere til Rudolf Steiners skrifter), og sære pedagogiske påfunn (spille på pentatone fløyter med bare heltonetrinn fordi musikk med halvtonetrinn er skadelig for sjelen til det enda ikke fullt utviklede barnet), osv. Pedagogisk sett har jeg sans for Steinerskolene, men etter tre år ble religiøsiteten (i alle sine aspekter) for mye for meg.
Likevel vil jeg oppfordre foreldre som ikke har sansen for offentlig norsk skole å undersøke hvilke tilbud som finnes av alternative "friskoler". Kan du leve med pedagogisk og religiøs religiøsitet, er kanksje Steinerskolene et bedre alternativ. Det finnes en rekke andre, ihvertfall i de store byene. Det er slett ikke sikkert at de er Svaret med stor S, men det kan være verd å sjekke opp mulighetene.
Men så spørs det om man som norsk nordmann fra Norge virkelig ønsker å ha barn som har fått en "annerledes" utdannelse, og som skiller seg ut fra den gemene hop. Det er jo nettopp det vi er så panisk redde for her i landet. Vi skal alle være like - tenke de samme tankene, fordømme de samme fremmede impulsene, følge de samme motestrømminger, i takt. Vil du virkelig ta ansvaret for at dine barn blir outsidere i det norske samfunnet?
Jeg håper Tønsberg får skole for evnerike innen min datter (16mnd) når den alderen. Hun utvikler seg så raskt at barnevernet er bekymret. Da de kom på hjemme besøk var det så mange leker på kjøkkengulvet (hun lekte der mens jeg laget middag da de kom) at det resulterte i en bekymringsmelding hvor det sto at kjøkkenutstyret lå strødd utover gulvet. (BV klarer ikke å se forskjell på leker av treverk og kjøkkenutstyr. Godkjente leker må vel antagelig være av plast.) Dessuten har jeg revet en vegg og erstattet den med en ståldrager som er synlig i taket, noe som styrket bekymringen ytterligere. Og enda verre var det at de fikk vite at jeg ofte tar med barnet i skogen!
Saksbehandlerne lyver så mye at jeg krevde å få snakke med barnevernsleder. Etter saksbehandlere hadde formidlet to møtetidspunkter for møte med leder, og kun saksbehandlerne var tilstede, krevde jeg at leder skulle ringe meg. Saksbehandlerne prøvde seg igjen med møteinnkalling og jeg gjentok at jeg ikke ville komme i noe møter før leder hadde ringt meg. Da de etterhvert forsto at de ikke ville komme noen vei uten å be leder om å ringe, fikk jeg en telefon fra leder. I samtalen med leder ble han presentert for et lite utvalg av løgnene jeg hadde fersket saksbehandlerne i. Vi ble enige om at han og en annen leder skulle ha et møte med meg, vi ble enige om agenda for møtet, at han skulle komme tilbake med møtetidspunkt etter å ha snakke med den andre lederen som skulle være med i møtet, og at jeg skulle få tilsendt alle saksdokumenter.
En uke senere kommer møteinnkalling fra en saksbehandler. Jeg svarer at det neppe er mulig med møte på det tidspunktet da de ennå ikke har sendt sakspapirene. Dessuten skal møteinnkalling inneholde agenda og hvem som skal delta i møtet. Jeg fikk da til svar at jeg kunne hente sakspapirene (som viser seg å være 78 sider) på rådhuset en time før møtet, og en agenda som ikke er i nærheten av det jeg hadde blitt enig med leder om, og som forventet var ingen leder på deltagerlista for møtet. Jeg svarte da at jeg forholder meg til det som er avtalt med leder, og kommer til å ignorere alle fremtidige henvendelser fra saksbehandlerne.
Jeg hentet sakspapirene, og på siste side står det at saksbehandler har ringt leder og fått vite at leder ikke har avtalt noe møte med far. Jeg gjorde heldigvis opptak av samtalen med leder og har ved avspilling (med vitner) fått verifisert at det ikke er mulig å missforstå at det avtales et møte, en møteagenda, og navngitte deltagere som inkluderer denne lederen.
Der står saken nå. Jeg avventer møtetidspunkt fra leder. Om det viser seg at han mener han ikke har avtalt noe møte må jeg lage størst mulig sak ut av hvordan saksbehandling i BV foregår. Jeg anser meg selv for å være vanskeligere å overkjøre enn folk flest, og tenker at når BV nesten klarer å knekke meg med løgnene sine, må de helt sikkert ha overkjørt mange andre uten grunn. Det går mange skrekkhistorier om BV rundt om, og når jeg nå har fått denne erfaringen selv, har jeg stor tro på at det finnes langt flere skrekkhistorier enn de man har hørt om.
En annen interessant ting her er jo at hver gang jeg konfronterer saksbehandlerne med løgnene deres, spør de om jeg ikke burde snakke med deres psykolog!
Som faglærer får man i tillegg den frustrasjonen det er å se i klartekst hvilke fullstendig utrolige forvrenginger det er mulig å få til av det du forsøkte å formidle fra tavle-posisjon. Du kjenner det igjen fra dine egne forelesningsplaner, men det var da ikke sånn det skulle forståes! Å vurdere eksamensbesvarelsene fra dine egne studenter/elever er den sikreste måten å fullstendig miste trua på egne pedagogiske evner... (jeg underviser ikke lengre nå
Nå er det heldigvis slik at fakultetet har gått over til digital innlevering av eksamen, så jeg slipper å tyde håndskrift. Har hatt alvorlige problemer med det tidligere. Ett år måtte jeg bare legge bort en besvarelse da det var helt umulig å lese den. Til min, og for så vidt kandidatens lykke, var det mulig å forstå den etter at alle andre besvarelser var lest. Ikke fordi håndskriften på magisk vis hadde blitt bedre, men fordi kandidatene stort sett skriver akkurat det samme og det dermed ble lettere å gjette på hva som stod i besvarelsen
Byggebolig på Facebook |
Hilsen lærersønnen som ga f... i å levere masteroppgaven i protest mot skolesystemet.
Dette i motsetning til Norge hvor flesteparten av lærerne ser mesteparten av undervisningen som et nødvendig onde for å få lov til å drive med den lille delen som de faktisk interesserer seg for.
Jeg er i utgangspunktet aktiv forkjemper for likhetstanken, men både skole og andre samfunns-funksjoner i Norge har i nærmest ekstrem grad blitt fiksert på at vi skal være like - ikke likeverdige. F.eks. har vi ikke bare læreplaner som detaljert spesifiserer eksakt hva hver eneste norsk elev skal lære, men også når de skal lære det. Jada, vi har begrunnelsene på plass: F.eks. for skilsmissebarn som pendler mellom mor og far, med en uke på den ene skolen, en uke på den andre, og så tilbake igjen, kunne gå glipp av noen detaljer og få andre detaljer to ganger dersom ikke akkurat det samme ble undervis i samme uke på de to skolene.
Vi ser det også i utstrakt grad i "hjelpeapparatet": Tross taushetsplikt kommer det iblant fram en del "begrunnelser" fra f.eks. barnevernet som kan gi deg frysninger, som når de går inn i familier fra andre kulturer og teller opp antallet leker som barna har, og bruker det som argument for å gripe inn. Selvsagt er det ett av flere punkter, men å overhodet operere med et norm-tall for hvor mange dokker og leikebiler en unge "må" ha for ikke å betegnes som mishandlet er ganske absurd. Eller når det kommer ut om en indisk familie at barna "fikk bare ris å spise, hver eneste dag!" - herregud, finnes det indisk varmmat uten ris? Det blir som om en norsk familie i India skulle bli fratatt ungene fordi de "blir gitt poteter til middag hver eneste dag". (Vel, det er ikke slik i dag, men da jeg var gutt var det eksepsjonelt å spise varmmat uten poteter - vi brukte det også ved siden av pasta og ris-retter!) Norm-tall for hvor mange ris-retter man kan servere i familien pr uke - det er så erke-norsk at jeg grøsser.
Det er slett ikke bare myndighetene. Også "mannen i gata" stiller masse detaljerte krav til hvor like vi må være. Det gjelder f.eks. klesdrakt. Motepress er så sin sak, men på mer generelt nivå: Hvilke deler av kroppen som ikke kan vises, hvilke deler som kan vises men bare i visse sammenhenger, og hvilke kroppsdeler som må vises. Det gjelder hvilke religiøse begreper man tilber. Det gjelder hvordan man forholder seg til sine nærmeste. Det gjelder hvilke rusmidler man har krav på å få benytte og hvilke som er fullstendig forkastelige å benytte. Det gjelder hvilke ekstreme fornærmelser man krever at offeret må bøye hodet og akseptere uten å mukke - og hvilke ytringer som er forkastelige. Osv. osv.
For å ta et konkret tilfelle fra skolelivet (min mor var lærer, og det hendte at hun refererte ting): F.eks. når en elev har fått en god karakter på en norsk stil av det "kreative" slaget. Den blir lest opp for klassen, og et par dager etterpå blir læreren oppsøkt av foreldrene til en annen elev som protesterer: Vedkommendes sønn hadde fortalt at det i stilen som ble opplest var masse setninger som ikke hadde de foreskrevne subjekt og predikat, det var masse feil i den! Hvordan kan læreren tillate seg å gi en god karakter til en stil med masse feil, når andre elever skriver stiler som følger reglene får dårligere karakter? (Det er som et ekko fra debatten om Peter Wessel Zappfe burde fått strykkarakter for å levere en eksamensbesvarelse, ved juridisk fakultet på UiO, på rim om prejudikater, for å ha vist ringeakt for universitetet.)
Jeg tror at frykten for at noen skal være annerledes, ikke være lik alle de andre i klassen eller bygda eller husmorforeningen er det største her. Ikke så mye at alt skal være slik som det var i fjor og for ti år siden - vi tar opp svært mye nytt, også i skolen. Ofte totalt ukritisk. Problemet er at vi krever at alle skal ta opp det samme nye på akkurat samme måte. Vi skal alle gjøre ting likt, ingen avvik. For den som ønsker å gjøre noe annet kan det fortone seg som at skole og samfunn er forstokket og gammeldags og uvillig til å endre seg i den retning de "burde", men realiteten er gjerne at skolen endrer seg i en annen retning.
Hadde jeg valgt lærer-yrket, ville jeg opplevd det som å være bastet og bundet på hender og føtter, uten frihet til å gjøre noe av det jeg selv føler er rett og riktig. Jeg har medlidenhet med dagens lærere; deres jobb må være blant de mest frustrerende som finnes i det norske samfunnet, spesielt hvis de faktisk vil noe, ønsker å gjøre en skikkelig jobb.
Som pappa ga jeg en del "alternative impulser" og skar gjennom en del moderne "pedagogikk" (det varmer et pappahjerte å få til respons: "Var det så enkelt?? Men hvorfor skriver de det ikke sånn i boka, da?"
Sender du dine barn til alternative skoler, f.eks. Steinerskolene, kan du finne lærere som i langt større grad får leve ut sine pedagogiske kvaliteter. Men da må du være villig til å akseptere både religiøs religiøsitet (f.eks. leseopplæring basert på tildels forvrengte historier fra bibelen) og pedagogisk religiøsitet (den vinner diskusjonen på lærerværelset som flest ganger kan referere til Rudolf Steiners skrifter), og sære pedagogiske påfunn (spille på pentatone fløyter med bare heltonetrinn fordi musikk med halvtonetrinn er skadelig for sjelen til det enda ikke fullt utviklede barnet), osv. Pedagogisk sett har jeg sans for Steinerskolene, men etter tre år ble religiøsiteten (i alle sine aspekter) for mye for meg.
Likevel vil jeg oppfordre foreldre som ikke har sansen for offentlig norsk skole å undersøke hvilke tilbud som finnes av alternative "friskoler". Kan du leve med pedagogisk og religiøs religiøsitet, er kanksje Steinerskolene et bedre alternativ. Det finnes en rekke andre, ihvertfall i de store byene. Det er slett ikke sikkert at de er Svaret med stor S, men det kan være verd å sjekke opp mulighetene.
Men så spørs det om man som norsk nordmann fra Norge virkelig ønsker å ha barn som har fått en "annerledes" utdannelse, og som skiller seg ut fra den gemene hop. Det er jo nettopp det vi er så panisk redde for her i landet. Vi skal alle være like - tenke de samme tankene, fordømme de samme fremmede impulsene, følge de samme motestrømminger, i takt. Vil du virkelig ta ansvaret for at dine barn blir outsidere i det norske samfunnet?
Saksbehandlerne lyver så mye at jeg krevde å få snakke med barnevernsleder. Etter saksbehandlere hadde formidlet to møtetidspunkter for møte med leder, og kun saksbehandlerne var tilstede, krevde jeg at leder skulle ringe meg. Saksbehandlerne prøvde seg igjen med møteinnkalling og jeg gjentok at jeg ikke ville komme i noe møter før leder hadde ringt meg. Da de etterhvert forsto at de ikke ville komme noen vei uten å be leder om å ringe, fikk jeg en telefon fra leder. I samtalen med leder ble han presentert for et lite utvalg av løgnene jeg hadde fersket saksbehandlerne i. Vi ble enige om at han og en annen leder skulle ha et møte med meg, vi ble enige om agenda for møtet, at han skulle komme tilbake med møtetidspunkt etter å ha snakke med den andre lederen som skulle være med i møtet, og at jeg skulle få tilsendt alle saksdokumenter.
En uke senere kommer møteinnkalling fra en saksbehandler. Jeg svarer at det neppe er mulig med møte på det tidspunktet da de ennå ikke har sendt sakspapirene. Dessuten skal møteinnkalling inneholde agenda og hvem som skal delta i møtet. Jeg fikk da til svar at jeg kunne hente sakspapirene (som viser seg å være 78 sider) på rådhuset en time før møtet, og en agenda som ikke er i nærheten av det jeg hadde blitt enig med leder om, og som forventet var ingen leder på deltagerlista for møtet. Jeg svarte da at jeg forholder meg til det som er avtalt med leder, og kommer til å ignorere alle fremtidige henvendelser fra saksbehandlerne.
Jeg hentet sakspapirene, og på siste side står det at saksbehandler har ringt leder og fått vite at leder ikke har avtalt noe møte med far. Jeg gjorde heldigvis opptak av samtalen med leder og har ved avspilling (med vitner) fått verifisert at det ikke er mulig å missforstå at det avtales et møte, en møteagenda, og navngitte deltagere som inkluderer denne lederen.
Der står saken nå. Jeg avventer møtetidspunkt fra leder. Om det viser seg at han mener han ikke har avtalt noe møte må jeg lage størst mulig sak ut av hvordan saksbehandling i BV foregår. Jeg anser meg selv for å være vanskeligere å overkjøre enn folk flest, og tenker at når BV nesten klarer å knekke meg med løgnene sine, må de helt sikkert ha overkjørt mange andre uten grunn. Det går mange skrekkhistorier om BV rundt om, og når jeg nå har fått denne erfaringen selv, har jeg stor tro på at det finnes langt flere skrekkhistorier enn de man har hørt om.
En annen interessant ting her er jo at hver gang jeg konfronterer saksbehandlerne med løgnene deres, spør de om jeg ikke burde snakke med deres psykolog!