Dryasanne: I de fleste andre land hadde du vært død eller henvist til å leve på familie eller som tigger. I mine øyne har du god grunn til å klage over din skjebne, men mindre grunn til å klage over norske myndigheter.
Men det er flere ting som grenser inn på temaene i denne tråden som jeg har tenkt en del på i det siste.
Norge har flere særtrekk som gjør at selv om vi har mindre forskjell mellom fattig og rik enn de fleste andre land så føles forskjellene sterkere enn de burde gjøre. Et av disse særtrekkene er at her er nødvendighetsgoder forholdsvis dyre, mens luksusgoder er forholdsvis billige, noe som gjør at det er ganske liten forskjell mellom et inntektsnivå hvor man har vanskelig for å klare seg og et nivå hvor man kan nærmest velte seg i luksus. Et annet er at myndighetene, sannsynligvis i beste mening, skal bestemme hva som er bra nok for alle slik at en med lite penger ikke får lov til å leie den billige kjellerleiligheten fordi utsikt og dagslys er for dårlig og i stedet henviser til en kommunal leilighet blant rusmisbrukere. Eller at man ikke får bygge ut fra lommeboka så man blir sittende i et gammelt trekkfult hus fordi man ikke har råd til å oppfylle de nyeste kravene og heller ikke får lov til å gjøre noe selv.
Både myndigheter og næringsliv trekker mot spesialisering. Myndighetene fordi det er så mye du ikke får gjøre selv. Næringslivet fordi arbeidsplassene går mot stadig større enheter hvor hver enkelt får en stadig snevrere oppgave samtidig som alle slags jobber krever stadig høyere og mer spesialisert utdannelse. Mulighetene for de som har en svekkelse eller sykdom som gjør at de ikke kan jobbe innenfor sitt spesialfelt eller ikke kan jobbe 100% blir stadig mindre. Bedriftene klager heller over hvor vanskelig det er å få tak i folk heller enn å fire litt på kravene og ta en som har gått arbeidsledig en stund eller krever omskolering eller har et lite handikapp. I tillegg blir samfunnet stadig mer avhengig av sårbar infrastruktur som også blir stadig mer sårbar. Og når systemet bryter sammen er folk for spesialiserte til å leve videre og bygge på ruinene.
Og det var bare halvparten av det jeg ville si, men nå trenger jeg en lang pause fra datamaskina som både er min inntektskilde og gjør meg mer og mer til en krøpling.
I neste episode skal jeg bable om hvordan vi har utviklet et ekstremt sløsesamfunn for å oppveie for at vi nå kan produsere det vi trenger på kortere tid i stedet for å fordele jobbene og redusere arbeidsbyrden til hver enkelt.
Den var ytterst elaborert Stig, på kanten til tung. Nå har jeg lest den in extenso med lupe, en summary på engelsk hadde gjort seg.
Staten var virkelig snill med med, engang. I 1990-1995. Fikk en attføringsutplasseringsjobb som varte tre år, jeg greide jo selvfølgelig ikke å holde den, da Statspengan tørka ut, fikk andre fortsett, men meg heiv de ut på fortauet, hvor jeg har gått med lua i hånda, tårer i øynene og minste pensjon siden.
Det værste med Norge, uten at jeg kjenner andre lands praksis vel, er kredittkorta. De begynte å komme rundt 2003 i postkassa mi. Problemet var at jeg har ikke og har aldri hatt betalingsmerknader, det er for lite i minn lønnspose til at jeg klarer å få til det. Så uten å løfte en finger har jeg nå fem slike, en femsifret gjeld til de, og hver dag kommer fem ny korttilbud. Spekulerer fremdeles på å henfalle til en saftig inkasso og namsmann, slik at jeg får en heftig betalingsanmerkning, kanskje jeg da blir kvitt ågerkarlene?
Jo, rett skal være rett. Staten var snill med meg i 2007. Da kom Staten løpende med en frisk og ny nyre på sølvfat til meg. De to jeg hadde innabords, var begge døde av interstitiell nefritt, og faenskapen dro nesten med seg meg ned i Ginnungagapet til den evig hvile ved Audhumblas pupper.
Dagen før de satte meg på dialyse, kløv jeg oppå et av storfjella i Trollheimen, Salothøa. På nedturen trodde jeg slutten VAR nær. Jeg besvimte flere ganger, skjønte bare ikke hvorfor. Fikk høre det så øran flagra dagen derpå. Legen var hysterisk sint, da skjønte jeg at tiden som Fjellfinn var et forlatt stadium i mitt mismodige, miserable, sorgtunge liv.
En miserabilitet som er lett å knyte bånd til Cresco sin seiersgang hjemme hos meg. Med vanfør kropp og sjel, uten lyst på whisky eller Stratos, løper trøstebehovet løpsk i allehånde virtuelle varemagasin. Litt dumt å kjøpe seg Canon 7D når en billig ixus fikser biffen ....
Signatur
___________________________________ Gather ye rosebuds while ye may, i morra kan det være kjørt!
En moderator kan jo kanskje gå inn å døpe om tråden, "Alle off-topic tråders mor"? Det er underholdende lesning:)
Med fare for å virke ufølsom osv, så kommenterer jeg noen inntrykk jeg sitter igjen med. Dryasanne: du ramser opp masse ting som kan omtales som trist, kjipt, utfordrende, og er ting de fleste av oss vil slippe. Men du er ikke den eneste som opplever utfordrende ting, og jeg synes det ligger en negativ vinkling ovenfor ting som også kunne vært vinklet positivt. Jeg sliter med å synes synd på deg fordi du kjøper med billigere matvarer på utenlandsturer f.eks. Da må det vel heller være postivt at du får dratt på tur eller hur?
Kommer på et slags ordtak jeg ikke husker helt, men det er ca: "hvis alle i hele verden hadde stått i ring mens alle skulle gå en etter en og legge sine problemer i midten, så hadde noen og enhver gått litt skamfull tilbake og hentet sine, når de så hva andre hadde å slite med".
Prøver ikke å bagatelisere tingene du ramser opp, men jeg tror ikke hverdagen din oppleves noe bedre om alle her sitter og synes synd på deg. Derimot tror jeg den oppleves som bedre om du forsøker å finne et par positive ting. Jeg tror faktisk du finner noen:)
Ser du har har vært aktivt interessert i verktøy. Og det kan vel enten være en kjip nødvendighet fordi du ikke har råd til håndtverkere, eller noe som er ganske kult. Og som kan gi gleden av å fikse/lage osv.
Signatur
Amatør med økende/stor interesse for verktøy, og finsnekring/møbelsnekring.
Du la kanskje ikke merke til at jeg så for meg en prematur død ved Audhumbla sine bryster formedelst nyresvikten?? Og IKKE hos Hel sin kolde slagbenk ?
Det er det som kalles å øyne et ørlite lysglimt i den svartes tid, kanskje ane at det tross alt er et liv å leve i andre ende av dødens tunnel?
Jeg er desverre negativt stemt og anlagt, sliter meget med der. Men jeg sliter mer med mine medmenneske, når jeg nå en sprettkald vinternatt titter på Betelgeuse, en rød lekker supergigangt i Orion, kommenterer min nabo det således "har du bynt me astrologi nå ?" Da tenner jeg voldsomt, vel er ikke naboen akademiker som meg, men jeg skal ha meg frabedt å ha interesser i middelaldersk svarttro! Så vi skilles som uvenner, min negativitet har gitt meg ny seier over vankunne, min rasjonelle observasjon av det håndfaste står høyt hevet over røkla!
Det jeg her i dette eminente forum har lært er nettopp positivitet. Jeg gjorde ikke annet enn fjelltur før, var Fjellfin i ett og alt. Å drive med snekkering falt meg ikke inn, selv om far, hans brødre og bestefedre var svært gode håndverkere, onkel joar var en svært habil treskjærer. Alle er døde og begravet nå. Og jeg arvet intet, untatt utstyret. Alt manuelt, fine håndsager, hånddrill, baufil, tvinger av tre, komplett verksted fra krigens dager.
Da jeg fikk min første Makita, skjønte jeg at jeg gått glipp av tredve års teknisk evolusjon. Nå gikk det jo an å få høl i bokhylla til strømkabelen. Jeg hadde gjort noen forsøk med drillen til far, men mått bare gi opp, kom ikke gjennom.
Nå ser jeg virkelig lyst på Englehaven min! Nå skal det borres høl i stein til havelysa, nå skal det snekres ny grind, nå skal jeg reparere sylinder på verandadør, nå skal jeg lage meg ny hylle på kjøkkenet.
Jeg burde derfor gått rundt og gaulet hurra! Det blyloddet som heter dystoni, er desverre present allesteds, og deprimerer slike utbrudd. Men du har rett, nå som kanskje vårens varme kommer, så letter det i kropp og sjel, skal ta fram det norske flagg i dag, sannelig prøve et høylydt hurrra, se om det føles godt.
Signatur
___________________________________ Gather ye rosebuds while ye may, i morra kan det være kjørt!
Bor noen hull i noe.. hehe. Skulle selv ønske jeg fikk interessen for verktøy og snekring for mange år siden selv, for nå skjønner jeg at det tar litt tid å samle alt jeg har lyst på. Men da rekker jeg å lære å bruke det underveis også. Og for mange år siden var heller ikke "lærdom" så lett tilgjengelig. Nå finner vi detaljerte instruksjoner på alt vi måte ønske oss å lage.
En moderator kan jo kanskje gå inn å døpe om tråden, "Alle off-topic tråders mor"? Det er underholdende lesning:)
Jeg får ta på meg ansvaret for denne tråden da det var jeg som splittet det originale emnet ut i off-topic. De gode nyhetene er at off-topic er rimelig slapt moderert så "anything goes" som de sier. De dårlige nyhetene er at dette er så off-off-topic som du får det. Litt mer off-topic nå så er vi tilbake på å diskutere DHL og Toolstop. ???
Men det er dr pepper som er greia da, særlig Tor utgaven da, dårlig foto, men du ser sånn cirka;
Gather ye rosebuds while ye may,
i morra kan det være kjørt!
Men det er flere ting som grenser inn på temaene i denne tråden som jeg har tenkt en del på i det siste.
Norge har flere særtrekk som gjør at selv om vi har mindre forskjell mellom fattig og rik enn de fleste andre land så føles forskjellene sterkere enn de burde gjøre. Et av disse særtrekkene er at her er nødvendighetsgoder forholdsvis dyre, mens luksusgoder er forholdsvis billige, noe som gjør at det er ganske liten forskjell mellom et inntektsnivå hvor man har vanskelig for å klare seg og et nivå hvor man kan nærmest velte seg i luksus. Et annet er at myndighetene, sannsynligvis i beste mening, skal bestemme hva som er bra nok for alle slik at en med lite penger ikke får lov til å leie den billige kjellerleiligheten fordi utsikt og dagslys er for dårlig og i stedet henviser til en kommunal leilighet blant rusmisbrukere. Eller at man ikke får bygge ut fra lommeboka så man blir sittende i et gammelt trekkfult hus fordi man ikke har råd til å oppfylle de nyeste kravene og heller ikke får lov til å gjøre noe selv.
Både myndigheter og næringsliv trekker mot spesialisering. Myndighetene fordi det er så mye du ikke får gjøre selv. Næringslivet fordi arbeidsplassene går mot stadig større enheter hvor hver enkelt får en stadig snevrere oppgave samtidig som alle slags jobber krever stadig høyere og mer spesialisert utdannelse. Mulighetene for de som har en svekkelse eller sykdom som gjør at de ikke kan jobbe innenfor sitt spesialfelt eller ikke kan jobbe 100% blir stadig mindre. Bedriftene klager heller over hvor vanskelig det er å få tak i folk heller enn å fire litt på kravene og ta en som har gått arbeidsledig en stund eller krever omskolering eller har et lite handikapp. I tillegg blir samfunnet stadig mer avhengig av sårbar infrastruktur som også blir stadig mer sårbar. Og når systemet bryter sammen er folk for spesialiserte til å leve videre og bygge på ruinene.
Og det var bare halvparten av det jeg ville si, men nå trenger jeg en lang pause fra datamaskina som både er min inntektskilde og gjør meg mer og mer til en krøpling.
I neste episode skal jeg bable om hvordan vi har utviklet et ekstremt sløsesamfunn for å oppveie for at vi nå kan produsere det vi trenger på kortere tid i stedet for å fordele jobbene og redusere arbeidsbyrden til hver enkelt.
Staten var virkelig snill med med, engang. I 1990-1995. Fikk en attføringsutplasseringsjobb som varte tre år, jeg greide jo selvfølgelig ikke å holde den, da Statspengan tørka ut, fikk andre fortsett, men meg heiv de ut på fortauet, hvor jeg har gått med lua i hånda, tårer i øynene og minste pensjon siden.
Det værste med Norge, uten at jeg kjenner andre lands praksis vel, er kredittkorta. De begynte å komme rundt 2003 i postkassa mi. Problemet var at jeg har ikke og har aldri hatt betalingsmerknader, det er for lite i minn lønnspose til at jeg klarer å få til det. Så uten å løfte en finger har jeg nå fem slike, en femsifret gjeld til de, og hver dag kommer fem ny korttilbud. Spekulerer fremdeles på å henfalle til en saftig inkasso og namsmann, slik at jeg får en heftig betalingsanmerkning, kanskje jeg da blir kvitt ågerkarlene?
Jo, rett skal være rett. Staten var snill med meg i 2007. Da kom Staten løpende med en frisk og ny nyre på sølvfat til meg. De to jeg hadde innabords, var begge døde av interstitiell nefritt, og faenskapen dro nesten med seg meg ned i Ginnungagapet til den evig hvile ved Audhumblas pupper.
Dagen før de satte meg på dialyse, kløv jeg oppå et av storfjella i Trollheimen, Salothøa. På nedturen trodde jeg slutten VAR nær. Jeg besvimte flere ganger, skjønte bare ikke hvorfor. Fikk høre det så øran flagra dagen derpå. Legen var hysterisk sint, da skjønte jeg at tiden som Fjellfinn var et forlatt stadium i mitt mismodige, miserable, sorgtunge liv.
En miserabilitet som er lett å knyte bånd til Cresco sin seiersgang hjemme hos meg. Med vanfør kropp og sjel, uten lyst på whisky eller Stratos, løper trøstebehovet løpsk i allehånde virtuelle varemagasin. Litt dumt å kjøpe seg Canon 7D når en billig ixus fikser biffen ....
Gather ye rosebuds while ye may,
i morra kan det være kjørt!
Gather ye rosebuds while ye may,
i morra kan det være kjørt!
Med fare for å virke ufølsom osv, så kommenterer jeg noen inntrykk jeg sitter igjen med. Dryasanne: du ramser opp masse ting som kan omtales som trist, kjipt, utfordrende, og er ting de fleste av oss vil slippe. Men du er ikke den eneste som opplever utfordrende ting, og jeg synes det ligger en negativ vinkling ovenfor ting som også kunne vært vinklet positivt. Jeg sliter med å synes synd på deg fordi du kjøper med billigere matvarer på utenlandsturer f.eks. Da må det vel heller være postivt at du får dratt på tur eller hur?
Kommer på et slags ordtak jeg ikke husker helt, men det er ca: "hvis alle i hele verden hadde stått i ring mens alle skulle gå en etter en og legge sine problemer i midten, så hadde noen og enhver gått litt skamfull tilbake og hentet sine, når de så hva andre hadde å slite med".
Prøver ikke å bagatelisere tingene du ramser opp, men jeg tror ikke hverdagen din oppleves noe bedre om alle her sitter og synes synd på deg. Derimot tror jeg den oppleves som bedre om du forsøker å finne et par positive ting. Jeg tror faktisk du finner noen:)
Ser du har har vært aktivt interessert i verktøy. Og det kan vel enten være en kjip nødvendighet fordi du ikke har råd til håndtverkere, eller noe som er ganske kult. Og som kan gi gleden av å fikse/lage osv.
Og IKKE hos Hel sin kolde slagbenk ?
Det er det som kalles å øyne et ørlite lysglimt i den svartes tid, kanskje ane at det tross alt er et liv å leve i andre ende av dødens tunnel?
Jeg er desverre negativt stemt og anlagt, sliter meget med der. Men jeg sliter mer med mine medmenneske, når jeg nå en sprettkald vinternatt titter på Betelgeuse, en rød lekker supergigangt i Orion, kommenterer min nabo det således "har du bynt me astrologi nå ?"
Da tenner jeg voldsomt, vel er ikke naboen akademiker som meg, men jeg skal ha meg frabedt å ha interesser i middelaldersk svarttro! Så vi skilles som uvenner, min negativitet har gitt meg ny seier over vankunne, min rasjonelle observasjon av det håndfaste står høyt hevet over røkla!
Det jeg her i dette eminente forum har lært er nettopp positivitet. Jeg gjorde ikke annet enn fjelltur før, var Fjellfin i ett og alt. Å drive med snekkering falt meg ikke inn, selv om far, hans brødre og bestefedre var svært gode håndverkere, onkel joar var en svært habil treskjærer. Alle er døde og begravet nå. Og jeg arvet intet, untatt utstyret. Alt manuelt, fine håndsager, hånddrill, baufil, tvinger av tre, komplett verksted fra krigens dager.
Da jeg fikk min første Makita, skjønte jeg at jeg gått glipp av tredve års teknisk evolusjon. Nå gikk det jo an å få høl i bokhylla til strømkabelen. Jeg hadde gjort noen forsøk med drillen til far, men mått bare gi opp, kom ikke gjennom.
Nå ser jeg virkelig lyst på Englehaven min! Nå skal det borres høl i stein til havelysa, nå skal det snekres ny grind, nå skal jeg reparere sylinder på verandadør, nå skal jeg lage meg ny hylle på kjøkkenet.
Jeg burde derfor gått rundt og gaulet hurra!
Det blyloddet som heter dystoni, er desverre present allesteds, og deprimerer slike utbrudd. Men du har rett, nå som kanskje vårens varme kommer, så letter det i kropp og sjel, skal ta fram det norske flagg i dag, sannelig prøve et høylydt hurrra, se om det føles godt.
Gather ye rosebuds while ye may,
i morra kan det være kjørt!
Sjekk ut: http://ana-white.com/plancatalog hun har masse oppskrifter på alt mulig, og mye er laget av vanlige materialer.
Jeg får ta på meg ansvaret for denne tråden da det var jeg som splittet det originale emnet ut i off-topic. De gode nyhetene er at off-topic er rimelig slapt moderert så "anything goes" som de sier. De dårlige nyhetene er at dette er så off-off-topic som du får det. Litt mer off-topic nå så er vi tilbake på å diskutere DHL og Toolstop. ???