Hadde ikke lagt merke til det! Da blir det vel et hakk lettere å følge skjemaet
En kommentar til det TS skriver: "Siden RJ45 brukes til så mange formål, regner jeg vel med at den klarer å supplere klokken med nok strøm for å drive "alarmen"?"
Ikke noe problem. I gamle dager. før multiplekser-utstyr kom ned i pris (og det skjedde vel ikke før på 1980-tallet) hadde telefonsentralen ett ledningspar til hver enkelt abonnent. Når du pakker sammen f.eks. 96 ledningspar i en kabel for nedgraving, kan det ikke være stort tversnitt på hver leder! Det var vel litt derfor de hadde nominell spenning på 48 volt, for å få strømstyrken ned - det er jo strømstyrken som bestemmer nødvendig kabeltversnitt.
RJ11 (/RJ45) var i bruk i flere tiår i analoge nett, med kabler på flere kilometer; det gikk helt fint. Ledningstversnittet vi bruker i dag er minst like stort som den gang, og her er det snakk om en hussentral, ikke kilometervis med kabel.
En annen kommentar til TS: Ikke vent deg noen toppkvalitet, moderne lyd. Skjema-symbolet for mikrofonen (ved punkt 11, midt på skjemaet) er ganske illustrerende: Mikrofonen var en flat eske, fylt med kullkorn, lokket en metall-membran som vibrerte takt med lyden, og presset kullkornene mer eller mindre sammen, i takt med lydbølgene. Når kornene ble presset sammen, ledet de strømmen bedre, så når det ble sendt strøm gjennom eska, variererte motstanden i takt med vibrasjonen i membranen, dvs. i takt med lyden. Denne typen mikrofon ble forlatt i lydstudioene en gang på 1930-tallet, da "dynamiske" mikrofoner med spole og magnet tok over; de ga drastisk mye bedre kvalitet. En kamerat av meg er steinkake-entusiast (78-plater), og i hans store samling er det et markert skille mellom plater spilt inn med kullkorns-mikrofon og dynamisk mikrofon. Kvalitetsforskjellen er så dramatisk at da noen studioer begynte, var de andre nødt til å følge etter for å ikke tape i konkurransen, så skiftet skjedde i løpet av et par år. Men kullkorns-mikrofoner var langt billige, og telefonen hadde ikke behov for bedre kvalitet. Jeg tror den lysegrå 1967-modellen var den første norske telefonen med dynamisk mikrofon - først da var nettene blitt så fri for støy at det var noe vits i bedre mikrofoner
Jeg fant en kuriosa-notis på nettet omkring dette: Vi har uttrykket "å slå på tråden". Det var opprinnelig "å slå på telefonen": Disse kullkornene kunne klumpe seg sammen, og gi enda dårligere lyd. Men hvis man ga telefonrøret et par slag når man løftet det av, ville det riste klumpene fra hverandre for å gi bedre lyd. Da vi gikk bort fra kullkorns-mikrofoner ble uttrykket "slå på telefonen" helt meningsløst (men jeg mistenker at det var omformet til "slå på tråden" før den tid).
Strålende at dere fikk noe ut av skjemaet, og fint å høre at jeg kun trenger en RJ45/11. Setter forøvrig stor pris på kuriosaer
Jeg tok et par ekstra bilder, denne gangen noe tydeligere. Vet ikke om det hjelper, men det skader vel heller ikke
Tykkelsen på de to blåkablene (nr. 1 og nr. 11) er forskjellige (Nr.1 går til knappen foran, nr. 11 går til røret). Kanskje dette forklarer fargeforskjell? Kablene på 5 og 6 (brun og grå) går til mekanismen bak snurredisken.
Nå regner jeg med at du mener den røde og gule kabelen på 14 og 13. Disse går til en av transformatorene (den som er nærmest boksen som koblingsskjemaet er på). Et ørlite forbehold her, siden det er flere gule og røde ledninger under transformatorene, og det er ikke så enkelt å se. Det andre settet med gul+rød ledning går i alle fall til koblingsskjemaboksen.
Den blå kabelen fra nr. 4 går direkte til knappen, uten å bli gul.
For meg virker det ikke som at noen har gjort noen endringer på telefonen. Alle kablene utenom de til knappen er tvinnet så fint sammen med strikker. Jeg hadde ikke tatt meg bryet å ta av alle kablene for å så tre på en strikk rundt alle, i alle fall.
OK. Men vi har vel nå avklart at det er 1 og 2 som er aktuelle å koble på. Måten jeg bør gå frem for å gjøre dette blir da å kutte av den ene delen av en RJ45/11. Jeg kobler så de to lederne (som går til de to miderste pinnene på pluggen) på 1 og 2, oppå eksisterende ledning og kabelbro. Har det noe å si hvilke av de to lederne som går til 1 og 2, i så fall hvordan bestemmer jeg dette?
Siste redigering: Monday, December 11, 2017 4:44:24 AM av SjurVik
BLADE, jeg regner med at du har fått til en snedig løsning med den telefonen? For noe slikt vil vel ikke være mulig for meg å få til, uten å gjøre noen større endringer?
Jeg tror en får problemer å få til dette. Selv de første tastafonene til Telenor (de som er "tykke") er vanskelige på apdaptere siden de belaster linjen mere enn det et adapter vanligvis klarer og drive. Det er ofte 2 modern aparater som er det de i dag kan drive. I tillegg er det en feilkilde ved at Oslo og resten av landet hadde forskjell på tallskive men husker ikke hvilken dette er. Om adaptere klarer puls modulasjon vet jeg ikke. (En kan i praksis ringe med gaffelen på tlf. Det er korte brudd som utgjør nummer slik at en kan ringe ved å slå korte pulser etterhverandre på gaffel. Dette var velkjent mate å gjør det på der telefoner var sperret for å kunne ringe ut. Men puls modulasjon gikk en av og til forbi slike sperrer.
Husker at når jeg var i tennårene så klarte vi å lage interntelefonsystem ved å koble 2x9V batterier i serie og koble det mot pinnene på telefonkontakten, klarer ikke å huske om det var i serie eller paralell de skulle kobles lengere, og har ikke to gamle telefoner for å teste heller, tror det var parallell... En kammerat av meg hadde også telefonforbindelse til naboen sin drevet av 12V fra AT-strømforsyningen i PC'en (Dette var før ATX...), så mange apparater virker med godt under 24V...
Utfordringen var å få telefonene til å ringe, for det krevde enten en sveiv fra en gammel telefon beregnet for sentralbord, eller så var det vel 98V(?, må ha vært mer enn de 48 som går til vanlig), vekselstrøm eller noe slikt, i alle fall såpass mye at man fikk en solid karamell om man forsøkte. Jeg hadde ikke noen passende vekselstrømskilde, så jeg endte opp med å kable med en 6-leders kabel, og bruke to av lederene til en vanlig ringeklokke med trykknapp. Basert på dagens oppdatering om jordingsknappen skulle jeg vel i det minste ha kunnet integrere denne funksjonen i telefonen.
Om telefoner på adapter: De gamle telefonene tok det signalet de fikk. De hadde ingen aktiv elektronikk, og ble signalet svakere, ble lyden svakere. Jeg tror neppe TS vil få problemer med en gammel telefon - eventuelt bortsett fra lavt lydnivå.
Jeg har ikke tidligere hørt om trøbbel med strømbehovet for tastafon, men den har jo en aktiv transistorforsterker, og det høres ikke urimelig ut at strømbehovet skulle være større. Hva et apparat kan kreve og hva sentralen er forpliktet til å levere er jo definert i internasjonale standarder, som Televerket måtte følge, men det forbauser meg ikke om produsenter av billig-adaptere som ikke skal ut i det åpne nettet kan ha tatt litt lett på enkelte standard-krav .
Alt jeg selv har vært borti har handtert avbrudd-signalering. Det er så enkelt, og så fundamentalt, at det ikke er noe å spare på å kutte det ut, særlig med dagens moderne digitale elektronikk. Om det finnes adaptere uten det, da er du uheldig om du dumper borti et slikt...
Mekanisk og elektrisk var Oslo-telefonene identiske med andre telefoner - det var bare merkingen på tallskiva som var ulik: Den gikk 987...10, slik at 9 ga ett avbrudd, 8 ga to osv, opp til 0 som ga 10 brudd. I resten av landet gikk tallene 123...90, med 1 som ga ett avbrudd, 2 ga to osv, opp til 0 som ga 10 avbrudd. Tok du med deg en telefon til Oslo, kunne den plugges rett inn, bare du satte nye merkelapper under hvert hull. Oslo kunne blitt som resten av landet hvis de bare hadde merket skiva annerledes og alle hadde vært villig til å bytte telefonnummer, slik at 12 34 56 90 ble til 98 76 54 10 (dvs. alle siffer utenom 0 byttet med 10 minus gammelt siffer). Det ville ikke kreve noe som helst endring i sentralene, kun i hva vi kaller en viss abonnentlinje.
Litt vemodig: Det som ble kåret til "Tidenes beste hørespill" i Lørdagsbarnetimen (jeg antar alle her er gamle nok til å huske den!), Maria Gripe: "Tordivelen flyr i skumringen", fortjente virkelig utmerkelsen. Men spiller du det for dagen unger, blir du nødt til å forklare en hel masse om hvordan gamle telefoner virker - det er ganske viktig for "avsløringen" i historien. For rundt 25 år siden underviste jeg ingeniørstudenter om signalering i telenett, og allede da var det bare én eneste av 56 studenter som noen sinne hadde brukt en dreieskive-telefon. En annen visste om en slektning som hadde en slik, men 54 av 56 hadde enten bare sett det i gamle filmer, eller ikke i det hel tatt. Det var tidlig på 1990-tallet; det er vel langt mer glemt og ukjent teknologi i dag.
Utfordringen var å få telefonene til å ringe, for det krevde enten en sveiv fra en gammel telefon beregnet for sentralbord, eller så var det vel 98V(?, må ha vært mer enn de 48 som går til vanlig), vekselstrøm eller noe slikt, i alle fall såpass mye at man fikk en solid karamell om man forsøkte.
Jeg lurer på om du snakker om litt ulike telefoner her.
Der jeg vokste opp var vi blant de aller siste til å få automattelefon, en gang på 60-tallet, så du måtte dreie på sveiva, som drev en liten dynamo til å sende et signal inn til sentralen for å påkalle oppmerksomheten til dama på sentralen. (Jeg tror yrket hadde 100% kvinneandel!) Du løftet av røret og ventet til dama svarte, da kunne du be om å få en forbindelse til Geilo 12345. Dama plugget kabler, gjerne med hjelp fra ande på mellomliggende sentraler, før hun sa vennlig: 'Værsågod, nå har De Geilo 12345'.
Alt dynamoen skulle gjøre var å påkalle oppmerksomhet, og den behøvde ikke være spesielt kraftig. Til selve samtalen leverte sentralen strøm. De apparatene som kunne produsere høye spenninger (såpass at de var beryktede for tortur av krigsfanger!) var militære felttelefoner som for det første måtte være fullstendig selvforsynte med driftsstrøm, og for det andre måtte fungere med elendige kabler, masse støy så lyden måtte være kraftig, måtte tåle alt en militæravdeling kan forvente av fysisk påkjenning... Kort sagt: MilSpec Var kablene lange måtte du (eller hjelpmannen) sveive raskere for å gi høyere spenning slik at signalene nådde fram. Dette var helt andre generatorer enn den lille dynamoen under sveiva i en hjemme-telefon.
Gaffelen, dvs. "bryteren" du legger røret på når det ikke er i bruk kobler om forbindelsen mellom ringeklokka og telefonrøret: Når det ene er innkoblet, er det andre utkoblet. Sentralen kan avlese dette ut fra strømmen i kretsen, og sender vekselspenning (til ringeklokka) bare når gaffelen er trykket ned, dvs. med røret liggende på plass, frakoblet. Hadde telefonrøret vært innkoblet når ringespenningen kom kunne du fått alvorlige hørsesskader...
"Jordknappen" på automat-telefoner hadde litt lignende funksjon som sveiva på en manuell telefon: Å påkalle sentralbordet. I Norge ble den aldri brukt i Televerkets nett (funksjonen er definert i internasjonale stnadarder), men den fantes i noen bedriftinterne sentralbord.
Opp til ihvertfall 1960-tallet kunne du ute på landsbygda se at folk som bodde svært langt fra sentralen fikk så svakt signal at de hadde stående et par store "bøtter" av noen batterier (omtrent som en litersflaske) ved siden av apparatet, for å heve spenningen. Her snakker vi om når samtalen pågikk, ikke for ringeklokka. Det var bare for å kompensere spenningstapet i kablene; det var fortsatt ikke noen forsterker i apparatet, så lyden var elendig. Men det var kun for ekstremt lange abonnentlinjer, ikke noe for abonnenter i byene.
Hvis du ser etter, så er det tall preget i bakelitten (eller hva det nå er...), han har bare gjort dem tydeligere.
En kommentar til det TS skriver: "Siden RJ45 brukes til så mange formål, regner jeg vel med at den klarer å supplere klokken med nok strøm for å drive "alarmen"?"
Ikke noe problem. I gamle dager. før multiplekser-utstyr kom ned i pris (og det skjedde vel ikke før på 1980-tallet) hadde telefonsentralen ett ledningspar til hver enkelt abonnent. Når du pakker sammen f.eks. 96 ledningspar i en kabel for nedgraving, kan det ikke være stort tversnitt på hver leder! Det var vel litt derfor de hadde nominell spenning på 48 volt, for å få strømstyrken ned - det er jo strømstyrken som bestemmer nødvendig kabeltversnitt.
RJ11 (/RJ45) var i bruk i flere tiår i analoge nett, med kabler på flere kilometer; det gikk helt fint. Ledningstversnittet vi bruker i dag er minst like stort som den gang, og her er det snakk om en hussentral, ikke kilometervis med kabel.
En annen kommentar til TS: Ikke vent deg noen toppkvalitet, moderne lyd. Skjema-symbolet for mikrofonen (ved punkt 11, midt på skjemaet) er ganske illustrerende: Mikrofonen var en flat eske, fylt med kullkorn, lokket en metall-membran som vibrerte takt med lyden, og presset kullkornene mer eller mindre sammen, i takt med lydbølgene. Når kornene ble presset sammen, ledet de strømmen bedre, så når det ble sendt strøm gjennom eska, variererte motstanden i takt med vibrasjonen i membranen, dvs. i takt med lyden. Denne typen mikrofon ble forlatt i lydstudioene en gang på 1930-tallet, da "dynamiske" mikrofoner med spole og magnet tok over; de ga drastisk mye bedre kvalitet. En kamerat av meg er steinkake-entusiast (78-plater), og i hans store samling er det et markert skille mellom plater spilt inn med kullkorns-mikrofon og dynamisk mikrofon. Kvalitetsforskjellen er så dramatisk at da noen studioer begynte, var de andre nødt til å følge etter for å ikke tape i konkurransen, så skiftet skjedde i løpet av et par år. Men kullkorns-mikrofoner var langt billige, og telefonen hadde ikke behov for bedre kvalitet. Jeg tror den lysegrå 1967-modellen var den første norske telefonen med dynamisk mikrofon - først da var nettene blitt så fri for støy at det var noe vits i bedre mikrofoner
Jeg fant en kuriosa-notis på nettet omkring dette: Vi har uttrykket "å slå på tråden". Det var opprinnelig "å slå på telefonen": Disse kullkornene kunne klumpe seg sammen, og gi enda dårligere lyd. Men hvis man ga telefonrøret et par slag når man løftet det av, ville det riste klumpene fra hverandre for å gi bedre lyd. Da vi gikk bort fra kullkorns-mikrofoner ble uttrykket "slå på telefonen" helt meningsløst (men jeg mistenker at det var omformet til "slå på tråden" før den tid).
Jeg tok et par ekstra bilder, denne gangen noe tydeligere. Vet ikke om det hjelper, men det skader vel heller ikke
Tykkelsen på de to blåkablene (nr. 1 og nr. 11) er forskjellige (Nr.1 går til knappen foran, nr. 11 går til røret). Kanskje dette forklarer fargeforskjell?
Kablene på 5 og 6 (brun og grå) går til mekanismen bak snurredisken.
Nå regner jeg med at du mener den røde og gule kabelen på 14 og 13. Disse går til en av transformatorene (den som er nærmest boksen som koblingsskjemaet er på). Et ørlite forbehold her, siden det er flere gule og røde ledninger under transformatorene, og det er ikke så enkelt å se. Det andre settet med gul+rød ledning går i alle fall til koblingsskjemaboksen.
Den blå kabelen fra nr. 4 går direkte til knappen, uten å bli gul.
For meg virker det ikke som at noen har gjort noen endringer på telefonen. Alle kablene utenom de til knappen er tvinnet så fint sammen med strikker. Jeg hadde ikke tatt meg bryet å ta av alle kablene for å så tre på en strikk rundt alle, i alle fall.
OK. Men vi har vel nå avklart at det er 1 og 2 som er aktuelle å koble på. Måten jeg bør gå frem for å gjøre dette blir da å kutte av den ene delen av en RJ45/11. Jeg kobler så de to lederne (som går til de to miderste pinnene på pluggen) på 1 og 2, oppå eksisterende ledning og kabelbro. Har det noe å si hvilke av de to lederne som går til 1 og 2, i så fall hvordan bestemmer jeg dette?
Veldig kult, i alle fall
Utfordringen var å få telefonene til å ringe, for det krevde enten en sveiv fra en gammel telefon beregnet for sentralbord, eller så var det vel 98V(?, må ha vært mer enn de 48 som går til vanlig), vekselstrøm eller noe slikt, i alle fall såpass mye at man fikk en solid karamell om man forsøkte. Jeg hadde ikke noen passende vekselstrømskilde, så jeg endte opp med å kable med en 6-leders kabel, og bruke to av lederene til en vanlig ringeklokke med trykknapp. Basert på dagens oppdatering om jordingsknappen skulle jeg vel i det minste ha kunnet integrere denne funksjonen i telefonen.
Jeg har ikke tidligere hørt om trøbbel med strømbehovet for tastafon, men den har jo en aktiv transistorforsterker, og det høres ikke urimelig ut at strømbehovet skulle være større. Hva et apparat kan kreve og hva sentralen er forpliktet til å levere er jo definert i internasjonale standarder, som Televerket måtte følge, men det forbauser meg ikke om produsenter av billig-adaptere som ikke skal ut i det åpne nettet kan ha tatt litt lett på enkelte standard-krav
Alt jeg selv har vært borti har handtert avbrudd-signalering. Det er så enkelt, og så fundamentalt, at det ikke er noe å spare på å kutte det ut, særlig med dagens moderne digitale elektronikk. Om det finnes adaptere uten det, da er du uheldig om du dumper borti et slikt...
Mekanisk og elektrisk var Oslo-telefonene identiske med andre telefoner - det var bare merkingen på tallskiva som var ulik: Den gikk 987...10, slik at 9 ga ett avbrudd, 8 ga to osv, opp til 0 som ga 10 brudd. I resten av landet gikk tallene 123...90, med 1 som ga ett avbrudd, 2 ga to osv, opp til 0 som ga 10 avbrudd. Tok du med deg en telefon til Oslo, kunne den plugges rett inn, bare du satte nye merkelapper under hvert hull. Oslo kunne blitt som resten av landet hvis de bare hadde merket skiva annerledes og alle hadde vært villig til å bytte telefonnummer, slik at 12 34 56 90 ble til 98 76 54 10 (dvs. alle siffer utenom 0 byttet med 10 minus gammelt siffer). Det ville ikke kreve noe som helst endring i sentralene, kun i hva vi kaller en viss abonnentlinje.
Litt vemodig: Det som ble kåret til "Tidenes beste hørespill" i Lørdagsbarnetimen (jeg antar alle her er gamle nok til å huske den!), Maria Gripe: "Tordivelen flyr i skumringen", fortjente virkelig utmerkelsen. Men spiller du det for dagen unger, blir du nødt til å forklare en hel masse om hvordan gamle telefoner virker - det er ganske viktig for "avsløringen" i historien. For rundt 25 år siden underviste jeg ingeniørstudenter om signalering i telenett, og allede da var det bare én eneste av 56 studenter som noen sinne hadde brukt en dreieskive-telefon. En annen visste om en slektning som hadde en slik, men 54 av 56 hadde enten bare sett det i gamle filmer, eller ikke i det hel tatt. Det var tidlig på 1990-tallet; det er vel langt mer glemt og ukjent teknologi i dag.
Jeg lurer på om du snakker om litt ulike telefoner her.
Der jeg vokste opp var vi blant de aller siste til å få automattelefon, en gang på 60-tallet, så du måtte dreie på sveiva, som drev en liten dynamo til å sende et signal inn til sentralen for å påkalle oppmerksomheten til dama på sentralen. (Jeg tror yrket hadde 100% kvinneandel!) Du løftet av røret og ventet til dama svarte, da kunne du be om å få en forbindelse til Geilo 12345. Dama plugget kabler, gjerne med hjelp fra ande på mellomliggende sentraler, før hun sa vennlig: 'Værsågod, nå har De Geilo 12345'.
Alt dynamoen skulle gjøre var å påkalle oppmerksomhet, og den behøvde ikke være spesielt kraftig. Til selve samtalen leverte sentralen strøm. De apparatene som kunne produsere høye spenninger (såpass at de var beryktede for tortur av krigsfanger!) var militære felttelefoner som for det første måtte være fullstendig selvforsynte med driftsstrøm, og for det andre måtte fungere med elendige kabler, masse støy så lyden måtte være kraftig, måtte tåle alt en militæravdeling kan forvente av fysisk påkjenning... Kort sagt: MilSpec Var kablene lange måtte du (eller hjelpmannen) sveive raskere for å gi høyere spenning slik at signalene nådde fram. Dette var helt andre generatorer enn den lille dynamoen under sveiva i en hjemme-telefon.
Gaffelen, dvs. "bryteren" du legger røret på når det ikke er i bruk kobler om forbindelsen mellom ringeklokka og telefonrøret: Når det ene er innkoblet, er det andre utkoblet. Sentralen kan avlese dette ut fra strømmen i kretsen, og sender vekselspenning (til ringeklokka) bare når gaffelen er trykket ned, dvs. med røret liggende på plass, frakoblet. Hadde telefonrøret vært innkoblet når ringespenningen kom kunne du fått alvorlige hørsesskader...
"Jordknappen" på automat-telefoner hadde litt lignende funksjon som sveiva på en manuell telefon: Å påkalle sentralbordet. I Norge ble den aldri brukt i Televerkets nett (funksjonen er definert i internasjonale stnadarder), men den fantes i noen bedriftinterne sentralbord.
Opp til ihvertfall 1960-tallet kunne du ute på landsbygda se at folk som bodde svært langt fra sentralen fikk så svakt signal at de hadde stående et par store "bøtter" av noen batterier (omtrent som en litersflaske) ved siden av apparatet, for å heve spenningen. Her snakker vi om når samtalen pågikk, ikke for ringeklokka. Det var bare for å kompensere spenningstapet i kablene; det var fortsatt ikke noen forsterker i apparatet, så lyden var elendig. Men det var kun for ekstremt lange abonnentlinjer, ikke noe for abonnenter i byene.
Googlet litt, og havnet i en annen tråd på samme forum...
http://byggebolig.no/lyd-bilde-tele-og-data/fjerne-gammel-telefonkontakt