For rundt 25 år siden underviste jeg ingeniørstudenter om signalering i telenett, og allede da var det bare én eneste av 56 studenter som noen sinne hadde brukt en dreieskive-telefon. En annen visste om en slektning som hadde en slik, men 54 av 56 hadde enten bare sett det i gamle filmer, eller ikke i det hel tatt. Det var tidlig på 1990-tallet; det er vel langt mer glemt og ukjent teknologi i dag.
Det hørtes særdeles bemerkelsesverdig ut... Jeg er født i 1979, dvs at jeg var knapt 10-15 år gammel (og studentene dine var da formodentlig 5-10 år eldre) på begynnelsen av 70-tallet, og til og med jeg husker at både vi og de aller fleste av mine venner hadde den gamle grå 1967-modellen...
Jeg ble svært forbauset selv! Jeg trodde at det skulle være å ta utgangspunkt i noe velkjent og enkelt, før jeg gikk videre til DTMF og felleskanal-signalering, men jeg fikk (nesten) bare blanke uforstående blikk mot meg.
Kanskje det er landsdels-avhengig, at tastafoner ble innført tidligere i noen deler av landet enn i andre - telefonapparatene var jo Televerkets eiendom den gangen, så de kunne bytte dem ut når de ønsket. Det må ha vært rundt 1982 eller -83 at jeg fikk min første telefon, og det var en tastafon; de var fast etablerte i Trøndelag da. (Ingeniørstudentene var for det meste trøndere.) Da jeg flyttet hjemmefra i 1978 hadde foreldrene mine, på Østlandet, hatt det en stund; de hadde telefon "fra tidenes morgen" så her var et apparat blitt skiftet ut. Jeg ser SNL fortelle at tastafonen var standard telefonapparat fra 1977, og hvis de fra da av begynte totalutskifting, landsdel for landsdel, kan det være grunnen til at du har et sterkere minne om de gamle apparene enn ingeniørstudentene hadde, om du bodde i et område der utskiftingen kom sent.
Det kan også ha med sentralene å gjøre: De gamle 500-punkts-velgerne (som var noen mekaniske vidundere!) måtte ha avbrudds-signalering, kunne ikke bruke DTMF. De gamle tastafonene kunne svitsjes mellom avbrudd og DTMF (med digitalt generert "avbrudd"), men likevel kan det hende at utskifting av apparater skjedde først i distrikter der sentralene var i stand til å utnytte dem.
I sentralene blir en del kostbare komponenter kun benyttet når du slår et nummer og nettverket leter seg fram til den du vil snakke med. Så snart "ledningen er plugget inn" frigjøres velgerutstyret til neste som slår et nummer. Det som bestemmer sentralens kapasitet er like mye antall velgere som antall linjer. Men DTMF gjør brukeren seg ferdig med å slå nummeret langt raskere (jeg mener å huske at snittet var på godt under halve tiden). Det betyr at velgerustyret ble frigjort mye raskere, og sentralen fikk betydelig større kapasitet uten at Televerket måtte investere i flere velgere. De hadde derfor stor økonomisk interesse av å få folk over fra avbrudds- til tonesignalering.
Besparelsen er kanskje lettest å se i analoge sentraler, fordi det der er snakk om store, komplekse mekaniske velger-innretninger, men det samme gjaldt i digitale ISDN-sentraler. Her er all signalering (dvs. "kontrolsignaler", ikke lyden) skilt ut i egne kanaler med strikt formaterte meldinger, avansert analyse og behandling. Når en data(/tale)-kanal settes opp, blir den tildelt en totalt "dum" kanal, ende til ende, der det bare flyttes bits, uten noe behandling i det hele tatt. (Evt. i B-ISDN: Helt enkle ATM-celler, men ingenting som ligner verken på IP-pakker eller ISDN signaleringspakker.) Hvis telefonen din sendte ett og ett siffer inn til sentralen, sto sentralen og trippet og ventet til du var ferdig med tastingen, og holdt oppe masse ressurser før den kunne begynne arbeidet. Med ISDN-apparater kunne du som regel taste hele nummeret "lokalt", med mulighet for å rette feiltasting, eller oppslag i lokal telefonbok etc etc. før du løftet av røret og hele nummeret ble sent i én operasjon. Sentralen sparte masse arbeide i nummeranalyse, og velgerlogikken ble okkupert i en liten brøkdel av tiden.
Så kom SMS-bølgen... SMS bruker signalerings-kanalene og det som startet som en lavkapasitets sidekanal i telenettene måtte utvides med eksplosiv fart. Man må kanskje ha hatt en liten fot innenfor for å skjønne hvor imponerende det er at man klarte å handtere denne totalt anerledes belastningen enn hva nettet opprinnelig var designet for, uten at det ga større problemer enn det gjorde!
Det var nok stor forskjell i utrullingen av telefoner rundt om i landet. Husker vi flyttet dit jeg bor nå, må ha vært i 81, og fikk da utlevert sveivetelefon, der en tok kontakt med sentralen. Den første tida delte vi også linje med mormora mi (snakk om noen dager eller uker). Senere fikk vi den grå med dreieskive, og senere tastafon. Mener den var rød...
Jøsseball - manuell sveivetelefon i 1981? Det er ganske spesielt, selv i utkant-Norge!
Sant å si ante jeg ikke at det fantes manuelle sentraler på 80-tallet. Det som er litt pussig er at når det ble satt inn en automat-sentral (om jeg forstår riktig: lenger ut på 80-tallet) er at dere da fikk dreieskive-telefoner, i og med at tastafoner da hadde vært standard i et antall år. Du får det til å høres ut som at Kolvereid ble brukt som dumping-plass for gammelt utstyr... Har ikke hatt inntrykk av at det var typisk for Televerket, men det høres sånn ut på det du forteller!
(I parentes bemerket: Var innom Kolvereid i fjor sommer, og området står definitivt på lista over steder jeg om mulig besøker igjen når jeg skal nordover til sommeren. Dette som en reklame for andre med sans for norsk kystlandskap!)
Gammal tråd, men dette skal kunne virke hvis det er en analog linje.
Linje tilkobles skruene 1 og 2, + og - spiller ingen rolle, spenningen er normalt OK ved 20-60V likestrøm, og detter til rundt 6 volt når man løfter på røret. Den mye omtalte ringe-spenningen er ideelt 90V med frekvens på 25Hz men også her er utrolig store slingringsmonn, 35V pleier å holde, og frekvensen 15-50 Hz
Litt verre med signalene fra nummerskiva, hele verden brukte et system hvor 1 var en puls (brudd) og 0 var 10 brudd. Unntatt Sverige som hadde eget system og Oslo + New Zealand som hadde byttet om rekkefølgen på 1 til 9.
En liten dings som DialGizmo omformer pulsene til toner hvis sentralen ikke liker nummerskive. DialGizmo kan stilles om til alle typer nummerskiver.
En annen morsom sak er for eksempel X-Link BT som er en bluetooth adapter som du kan koble en gammeldags telefon til.
Jeg har en 100 år gammal telefon koblet til en slik adapter, ikke akkurat moderne lydkvalitet, men morsomt.
Alle analog adaptere kan bli overbelastet med telefoner som er som de gamle tykke ABB tastafonene og alle eldre appareter med dreieskive. Av moderne tastafoner er adapterene dimensjonert til å kunne drive to slike. Kan hende at det virker en stund men adapter kan også plutselig ta kvelden.
Ja du har helt rett i at av og til vil ringeklokka trekke så mye at adpteret tar kvelden.
Som regel p.g.a. for høy REN load som er definert og målt på ulike sett. Veldig ofte forholder produsentene seg til USA standard som sammenligner med en Western Electric 500 telefon, en telefon som trakk noe mindre enn den øverst i tråden.
Med ganske grove målinger så vi nok må ha et slingringsmonn på +/- 10% så har jeg målt 1953 modellen øverst i tråden til ca 1,05 REN og Siemens W48 til flere verdier avhengig av produksjonsår til 1,75.
Det kan nok ofte være lurt å gjøre som britiske samlere å legge inn en motstand på opptil 4700 ohm i serie med ringeklokka. Det blir svakere ringing, men en belastning som tilsvarer en mer moderne fasttelefon. (man kan også putte en passende kondensator inn i stedet for motstanden)
Min 100 år gamle telefon har en vanvittig høy last på 2,35 REN men den kjører jeg bare på Bluetooth adapteret som oppgis til å tåle det.
Jeg koblet inn moderne kontakt, og telefonen fungerer strålende! Det hender det plutselig begynner å skurre mer enn normalt, men den fungerer overraskende bra.
Godt å høre, skurringa kommer antagelig fra den gamle mikrofonen, membranen beger på en liten haug med kullbiter, ulik kompresjon gir ulik motstand og dermed virker denne som mikrofon of en liten forsterker helt uten elektronikk. (Google Carbon transmitter) Hvis du skrur opp lokket foran mikrofonen på telefonrøret så får du ut en kapsel, ruller du den frem og tilbake på ugjevnt underlag, eller banker på den vil en del kullkorn som har som har klompa seg, løsne opp og det kan bli bedre du kan også banke langs kanten for å få til det samme. Et annet triks har vært å legge en motstand https://goo.gl/yf6Nc1 på 220-330 ohm over kontaktene til mikrofonen slik at noe strøm passerer forbi, signalet blir noe svakere, men med mindre støy slik at de i andre enden blir mer fornøyde.
Det hørtes særdeles bemerkelsesverdig ut... Jeg er født i 1979, dvs at jeg var knapt 10-15 år gammel (og studentene dine var da formodentlig 5-10 år eldre) på begynnelsen av 70-tallet, og til og med jeg husker at både vi og de aller fleste av mine venner hadde den gamle grå 1967-modellen...
Norsk Wikipedia sier ca. 90V. Antagelig er det ganske nær sannheten.
Jeg ble svært forbauset selv! Jeg trodde at det skulle være å ta utgangspunkt i noe velkjent og enkelt, før jeg gikk videre til DTMF og felleskanal-signalering, men jeg fikk (nesten) bare blanke uforstående blikk mot meg.
Kanskje det er landsdels-avhengig, at tastafoner ble innført tidligere i noen deler av landet enn i andre - telefonapparatene var jo Televerkets eiendom den gangen, så de kunne bytte dem ut når de ønsket. Det må ha vært rundt 1982 eller -83 at jeg fikk min første telefon, og det var en tastafon; de var fast etablerte i Trøndelag da. (Ingeniørstudentene var for det meste trøndere.) Da jeg flyttet hjemmefra i 1978 hadde foreldrene mine, på Østlandet, hatt det en stund; de hadde telefon "fra tidenes morgen" så her var et apparat blitt skiftet ut. Jeg ser SNL fortelle at tastafonen var standard telefonapparat fra 1977, og hvis de fra da av begynte totalutskifting, landsdel for landsdel, kan det være grunnen til at du har et sterkere minne om de gamle apparene enn ingeniørstudentene hadde, om du bodde i et område der utskiftingen kom sent.
Det kan også ha med sentralene å gjøre: De gamle 500-punkts-velgerne (som var noen mekaniske vidundere!) måtte ha avbrudds-signalering, kunne ikke bruke DTMF. De gamle tastafonene kunne svitsjes mellom avbrudd og DTMF (med digitalt generert "avbrudd"), men likevel kan det hende at utskifting av apparater skjedde først i distrikter der sentralene var i stand til å utnytte dem.
I sentralene blir en del kostbare komponenter kun benyttet når du slår et nummer og nettverket leter seg fram til den du vil snakke med. Så snart "ledningen er plugget inn" frigjøres velgerutstyret til neste som slår et nummer. Det som bestemmer sentralens kapasitet er like mye antall velgere som antall linjer. Men DTMF gjør brukeren seg ferdig med å slå nummeret langt raskere (jeg mener å huske at snittet var på godt under halve tiden). Det betyr at velgerustyret ble frigjort mye raskere, og sentralen fikk betydelig større kapasitet uten at Televerket måtte investere i flere velgere. De hadde derfor stor økonomisk interesse av å få folk over fra avbrudds- til tonesignalering.
Besparelsen er kanskje lettest å se i analoge sentraler, fordi det der er snakk om store, komplekse mekaniske velger-innretninger, men det samme gjaldt i digitale ISDN-sentraler. Her er all signalering (dvs. "kontrolsignaler", ikke lyden) skilt ut i egne kanaler med strikt formaterte meldinger, avansert analyse og behandling. Når en data(/tale)-kanal settes opp, blir den tildelt en totalt "dum" kanal, ende til ende, der det bare flyttes bits, uten noe behandling i det hele tatt. (Evt. i B-ISDN: Helt enkle ATM-celler, men ingenting som ligner verken på IP-pakker eller ISDN signaleringspakker.) Hvis telefonen din sendte ett og ett siffer inn til sentralen, sto sentralen og trippet og ventet til du var ferdig med tastingen, og holdt oppe masse ressurser før den kunne begynne arbeidet. Med ISDN-apparater kunne du som regel taste hele nummeret "lokalt", med mulighet for å rette feiltasting, eller oppslag i lokal telefonbok etc etc. før du løftet av røret og hele nummeret ble sent i én operasjon. Sentralen sparte masse arbeide i nummeranalyse, og velgerlogikken ble okkupert i en liten brøkdel av tiden.
Så kom SMS-bølgen... SMS bruker signalerings-kanalene og det som startet som en lavkapasitets sidekanal i telenettene måtte utvides med eksplosiv fart. Man må kanskje ha hatt en liten fot innenfor for å skjønne hvor imponerende det er at man klarte å handtere denne totalt anerledes belastningen enn hva nettet opprinnelig var designet for, uten at det ga større problemer enn det gjorde!
Sant å si ante jeg ikke at det fantes manuelle sentraler på 80-tallet. Det som er litt pussig er at når det ble satt inn en automat-sentral (om jeg forstår riktig: lenger ut på 80-tallet) er at dere da fikk dreieskive-telefoner, i og med at tastafoner da hadde vært standard i et antall år. Du får det til å høres ut som at Kolvereid ble brukt som dumping-plass for gammelt utstyr... Har ikke hatt inntrykk av at det var typisk for Televerket, men det høres sånn ut på det du forteller!
(I parentes bemerket: Var innom Kolvereid i fjor sommer, og området står definitivt på lista over steder jeg om mulig besøker igjen når jeg skal nordover til sommeren. Dette som en reklame for andre med sans for norsk kystlandskap!)
Linje tilkobles skruene 1 og 2, + og - spiller ingen rolle, spenningen er normalt OK ved 20-60V likestrøm, og detter til rundt 6 volt når man løfter på røret. Den mye omtalte ringe-spenningen er ideelt 90V med frekvens på 25Hz men også her er utrolig store slingringsmonn, 35V pleier å holde, og frekvensen 15-50 Hz
Litt verre med signalene fra nummerskiva, hele verden brukte et system hvor 1 var en puls (brudd) og 0 var 10 brudd. Unntatt Sverige som hadde eget system og Oslo + New Zealand som hadde byttet om rekkefølgen på 1 til 9.
En liten dings som DialGizmo omformer pulsene til toner hvis sentralen ikke liker nummerskive. DialGizmo kan stilles om til alle typer nummerskiver.
En annen morsom sak er for eksempel X-Link BT som er en bluetooth adapter som du kan koble en gammeldags telefon til.
Jeg har en 100 år gammal telefon koblet til en slik adapter, ikke akkurat moderne lydkvalitet, men morsomt.
https://en.wikipedia.org/wiki/Ringer_equivalence_number
http://www.britishtelephones.com/pstconv1.htm#non
Ja du har helt rett i at av og til vil ringeklokka trekke så mye at adpteret tar kvelden.
Som regel p.g.a. for høy REN load som er definert og målt på ulike sett. Veldig ofte forholder produsentene seg til USA standard som sammenligner med en Western Electric 500 telefon, en telefon som trakk noe mindre enn den øverst i tråden.
Med ganske grove målinger så vi nok må ha et slingringsmonn på +/- 10% så har jeg målt 1953 modellen øverst i tråden til ca 1,05 REN og Siemens W48 til flere verdier avhengig av produksjonsår til 1,75.
Det kan nok ofte være lurt å gjøre som britiske samlere å legge inn en motstand på opptil 4700 ohm i serie med ringeklokka. Det blir svakere ringing, men en belastning som tilsvarer en mer moderne fasttelefon. (man kan også putte en passende kondensator inn i stedet for motstanden)
Min 100 år gamle telefon har en vanvittig høy last på 2,35 REN men den kjører jeg bare på Bluetooth adapteret som oppgis til å tåle det.
Jeg koblet inn moderne kontakt, og telefonen fungerer strålende! Det hender det plutselig begynner å skurre mer enn normalt, men den fungerer overraskende bra.
(Google Carbon transmitter)
Hvis du skrur opp lokket foran mikrofonen på telefonrøret så får du ut en kapsel, ruller du den frem og tilbake på ugjevnt underlag, eller banker på den vil en del kullkorn som har som har klompa seg, løsne opp og det kan bli bedre du kan også banke langs kanten for å få til det samme. Et annet triks har vært å legge en motstand https://goo.gl/yf6Nc1 på 220-330 ohm over kontaktene til mikrofonen slik at noe strøm passerer forbi, signalet blir noe svakere, men med mindre støy slik at de i andre enden blir mer fornøyde.