når jeg kjøpte huset så var det en del på visning, klinka til med takst på første budet og kjøper slo til med en gang.kort frist. her var det også litt problemer for megler med å få tak i de andre som var interesserte.
dessverre så viste det seg at huset var i veeeeeesentlig dårligere stand, mye som var gjemt unna og pyntet på, men det er en annen historie.
er du veldig interessert så ikke by for lavt tror jeg, da drar du bare med deg en haug med andre som blir med å by.
Huset må pusses opp for nærmere en halv million, men har beliggenheten... men vet ikke hvor mye over takst som er "forvarlig" å by. Hun skal jo tross alt ikke tape på dette prosjektet.
Og her er du inne på en vesentlighet, hvis man ser på bolig som spekulasjonsobjekt så vil man jo måtte sette limiten ett annet sted enn hvis man ser på den som bolig.
Om det er en bolig man faller for, å ønsker å bo i over lang tid, som jo er normalen, så kan man strekke seg lengre.
Om man har holdningen "ut livet" til en bolig så er det i bunn og grunn bare å betale det man må for å få boligen. Man kan ikke tenke verdi og pris på ordinær måte.
Uansett må man jo ikke radbrekke egen økonomi, men det er jo ett annet spørsmål. --------------
Blir jo litt livfsfase over det. Er man ung og etablerer seg i en bolig man trolig vil bytte så må man jo ikke kjøpe for dyrt. Når man har kommet dit økonomisk at man feks ønsker å bosette seg "for alltid" i feks "drømmehuset" så har det jo lite å si om man betaler alt for mye. Perspektivene er lange og økonomien som regel god.
Signatur
Ikke fagmann på noe som helst og sender aldri faktura til noen.
Takk for tips alle sammen, jeg skal formidle de videre.
Kollegaen min er nok interessert i huset pga at hun ser at hun kan bo der lenge, men jeg tror samtidig hun er såpass realistisk at hun ikke vil by/koste på huset mer enn det vil være verd ved et salg i fremtiden. Man vet jo aldri hva som skjer, kan hende hun plutselig får en familie på 5 og trenger mer plass. Og da vil det være veldig dumt å ha TAPT penger, og ende opp med mindre egenkapital enn da hun kom.
Jeg tror mange av de som var på visningen tenkte spekulasjonsobjekt. En del av dem sa rett ut at de tenkte å kjøpe huset og bruke til utleie. Det var også endel byggmestere på visning. Nå har det allerede kommet 2 bud, og de hun foreløpig konkurrerer med er to av våre nye landsmenn. En familie på 9, og 3 menn som skal kjøpe ilag og bruke huset til utleiehus. Det blir spennende å se hvor mye penger disse har... Jeg er ingen rasist, men håper selvsagt for hennes del at de har dårlig råd
Vanskelig dette. Jeg er nesten like spent som da jeg kjøpte hus selv :)
Dette med budrunder og hva som er lurt e vanskelig. Jeg har vært med på så mye rart fra meglere og andre budgivere. Jeg har hatt vanlige budrunder, forhandlinger, fått frister på 5 minutter osv. Det kuleste var å troppe opp hos megler med en bunke 1000lapper som var noe lavere enn takst. (Det var ikke dyre tomten.) Tomten ble kjøpt på 10 minutter ;D Dette er vel ikke lov lengre.
Huset må pusses opp for nærmere en halv million, men har beliggenheten... men vet ikke hvor mye over takst som er "forvarlig" å by. Hun skal jo tross alt ikke tape på dette prosjektet.
Og her er du inne på en vesentlighet, hvis man ser på bolig som spekulasjonsobjekt så vil man jo måtte sette limiten ett annet sted enn hvis man ser på den som bolig.
Om det er en bolig man faller for, å ønsker å bo i over lang tid, som jo er normalen, så kan man strekke seg lengre.
Om man har holdningen "ut livet" til en bolig så er det i bunn og grunn bare å betale det man må for å få boligen. Man kan ikke tenke verdi og pris på ordinær måte.
Uansett må man jo ikke radbrekke egen økonomi, men det er jo ett annet spørsmål. --------------
Blir jo litt livfsfase over det. Er man ung og etablerer seg i en bolig man trolig vil bytte så må man jo ikke kjøpe for dyrt. Når man har kommet dit økonomisk at man feks ønsker å bosette seg "for alltid" i feks "drømmehuset" så har det jo lite å si om man betaler alt for mye. Perspektivene er lange og økonomien som regel god.
Hei, Jeg er helt enig i ditt innlegg, ønsker man å bo der og ikke kun tenke "butikk" så blir det mye hensyn å ta at man hele tiden skal tenke frem og krisemaksimere hva som engang kan skje i fremtiden. Er det flere bud så viser det vel også at det er interesse for huset, og da er det vel naturlig at det også blir "enkelt" å selge i fremtiden. Jeg mener at det er din egen privat økonomi som avgjør dette og hvor langt man kan gå og det er som sagt i tråden det man bør ta høyde for. Hvis husprisene skulle ha en utvikling fremover som tidlig 90 tall så kan man selvfølgelig "tape penger" hvis man må selge senere, men da blir ofte det man skal kjøpe hvis man går for noe større rimligere også og slik sett så går det opp i opp. Vedrørende husprisene hvis vi ser det i et langt perspektiv så er det nesten underlig hvor mye de har steget i verdi, idag er det vel slik at mange grunnet en pris stigning som er mye høyere en lønnstigningen så har egenkapital hvis man ser på investering i bolig kastet mye mer av seg for mange kontra hvis man skulle prøvd å spart i bank. Jeg synes det er naturlig at det skal koste litt å bo men følgerer markeded og observerer at det huset jeg kjøpte i 1990 har mer en tre doblet seg i verdi uten at det skyldes store oppgraderinger. Vedrørende budgiving som tråden handler om så er det vanskelig å gi et eksakt basis svar, vil tro at hvis man skal inn med kort frist så bør man ihvertfall ikke legge bud inn langt under takst. Selv vert med på en budrunde for et par år siden, ble nummer "to" til slutt, første budet var på takst, mye folk på visning og kort frist, prøvde meg med 10% over takst i første bud fra oss men det skremte ikke alle, men var innen budsjett vi hadde, endte med at vi kom til den summen vi hadde satt oss som max på forhand og da gav vi oss. Greit nok synes eg, men hadde vi fått tilslag så hadde eg følt at det var greit at andre la inn bud også, det vil ihverfall indikere at eiendommen er attraktiv.
Vi har vært på uttallelige visninger i området vi bor i de siste årene. Vi har bodd i huset vårt i ca 20 år, og jeg må jo si meg enig i at prisutviklingen på de 20 årene er ekstrem. Nå kjøpte vi riktignok når markedet var helt nede men prisstigningen på vårt hus har vært en 5x opp. Husene vi nå har sett på de siste årene har ikke vært helt optimale med planløsning sol etc så når det kom en ideel tomt for salg var vi i den situasjonen at den skulle vi ha. Og det kostet. Det må jeg si er den største sjansen jeg har tatt noen sinne. Vi hadde ikke tid å sette oss inn i hva det måtte koste å sette et hus på tomten. Men utfra det vi nå ser ut til å havne på når alle priser er kommet inn så stemte magefølsen med virkeligheten. Phuu. Vi bommet med 200000.- og det må vi være fornøyd med. Så får vi se når huset er kommet opp om vi har gått bananas på noe og budsjettet ryker. Men det tror jeg ikke, det er om å gjøre å ikke miste begrepet om penger nå det så store penger en snakker om. Og det gjelder egentlig også når en er inne og byr på boliger, 100-200000 blir liksom småpenger.
Vi kjøpte for ca 2 år siden. Her er våre "erfaringer":
Vi gikk på MANGE visninger (holdt på i ca 3-4 måneder, 2-3 visninger per uke). Vi gikk på visninger på hus vi visste vi ikke kom til å kjøpe også, både i lavere og høyere prisklasser. Dermed fikk vi et godt inntrykk av forholdet mellom standard/beliggenhet/areal/pris.
Vi bydde på 3 hus. For hvert hus, satte et absolutt tak på hvor mye vi ville ut med for akkurat dette huset. Det tror jeg er viktig, fordi ellers tar konkurranseinstinktet over i budrunden. Noen ganger er taket for akkurat det spesifikke huset likt taket for hva man klarer å betale - da gir det jo seg selv. Bare ikke gjør tabben å tenke at "20.000 til, det er jo ikke så mye - det klarer jeg nok å skrape sammen". Da blir det bakrus :)
På visning gjorde vi oss, som sagt nedenfor av andre, opp et bilde av interessen for huset og hvilke mennesker som var interesserte. Når vi begynte å "zoome" inn på den prisklassen vi siktet på, så vi at det stort sett var de samme 5-6 unge par som gikk på visningene. Greit å sjekke ligning osv, men det forteller ingenting. Jeg står for eksempel oppført med 1/5 av reell inntekt, mens min samboer står oppført med omtrent halvparten av det hun tjener. Så her kan man bli lurt :)
Det første budet vi ga på et hus ga vi alt for lang frist på - 2 dager. Tanken var at budet skulle "modnes" hos selgeren, og at hun bare ville ha nektet umiddelbart dersom det var kort frist. Det var en tabbe, og ca 5 minutter før budet gikk ut kom det et nytt bud, og da var det i gang. Det huset "fløy" forbi det taket vi hadde satt oss. Budet var omtrent på prisantydning.
I budrunden på huset vi endte opp med å kjøpe, startet vi veldig lavt. Årsaken var at det var nesten ingen på visning. Dette var sommeren 2008, og temperaturen i boligmarkedet var på vei ned. "Skambudet" ble ikke godtatt av selger, og det ble ny visning. Vi la inn et nytt bud på 50.000 over vårt gamle bud, mest for å vise at vi var villig til å strekke oss litt, men ikke mye. Dette budet ble heller ikke godtatt av selger.
Megler ringte oss 3-4 ganger og ville at vi skulle gå opp med budet vårt, men da var det jo åpenbart at det var ingen andre med i spillet og da byr vi ikke over oss selv (!). Så vi opprettholdt budet. Etter 2 dager kom det, ut av det blå, et nytt bud på huset - 50.000 over vårt bud. Da svarte vi umiddelbart med nye 50.000 opp med 30 minutters frist. Dette gjorde vi for å vise at vi ikke var presset ennå, og for å skremme den andre fyren bort. Det funket, og han andre ga seg. Megler ringte fortsatt til oss 2-3 ganger og ville at vi skulle by over oss selv, men vi lot budet stå - og fikk tilslaget til slutt.
I ettertid har det vist seg at denne mystiske personen som plutselig, ut av det blå, uten å ha vært på visningene var en nabo og bekjent av selger. Jeg ringte han et par måneder etterpå for å høre litt om hvorfor han bydde og om han hadde fått noe annet - da fortalte han meg at han egentlig ikke hadde noe spesielt lyst på huset, men hadde lagt inn et bud sånn "for å se om han fikk det" (!). Her snakker vi om et hus til 3.500.000 kroner, og vedkommende det gjelder bor i en 2-roms. Enten har han vunnet i lotto, eller så var det noe muffens.
I fremtidige budrunder for vår del:
Aggressive bud, med korte frister. Øke i høye intervaller (går du opp 10.000 er det åpenbart at du ikke har mer å komme med). Sette et absolutt tak på forhånd for hva vi er villige til å gi for akkurat dette huset, og holde oss til det taket uansett hva som skjer i budrunden. Konkurranseinstinktet tar ikke hensyn til den ekle bakrusen etterpå når man har kjøpt et hus for alt for mye penger. Og Murphys Lov sier at det 2 uker etterpå VIL komme et betraktelig finere hus til salgs, hvis du får tilslaget på det første.
En ekstra erfaring: Se i budloggen, sjekk litt hvem de andre var. Du får jo ikke se budloggen før etter at du har fått tilslag selvsagt, men det er vel utrolig lett å jukse med falske bud.
Akkurat det med store hopp i budene er jeg ikke helt enig i alltid er det lureste, med mindre man har god økonomi og kan by som man vil.
Om man vil komme nær limiten sin så er det ofte man må gå små skritt, og er man bare to igjen i budrunden så er det ikke noe stort poeng å prøve "Knock out" på motparten. Dvs man kan jo godt gjøre det om det er greit å svi av 20-30 000,- for taktikkens skyld.
Om man er to igjen, svar automatisk med 10 000,- hele veien, så slipper man å lure så mye.
Var i en budrunde på ei hytte hvor motbyder hadde gitt beskjed til megler om å gå opp 10 000,- automatisk uten opphold når vi la inn bud. Da pakket vi snippesekken fort. Det kan jo være et alternativ hvis man stoler på megler.
Som motpart var det helt forferdelig å bli møtt med 10 000,- opp med en eneste gang når man la inn ett bud.
Signatur
Ikke fagmann på noe som helst og sender aldri faktura til noen.
Akkurat det med store hopp i budene er jeg ikke helt enig i alltid er det lureste, med mindre man har god økonomi og kan by som man vil.
Litt situasjonsbetinget gjerne. Men hvis motparten øker 10.000 hver gang, og huset koster ~ 4.000.000 hadde jeg vært fristet til å tro at vedkommende var svært nærme sin øvre toleransegrense. Ved å by 50.000 opp viser jeg at jeg har myyye å gå på (selv om jeg da er på min grense) i håp om at han da tenker at "dette er ikke noe vits i" og gir seg. Da får han huset til den prisen (mer enn 50.000 opp). Hvis ikke, så får jeg huset. Tenk på det som å betale 30.000 eller noe for å vinne budrunden. Alternativet er som du skriver små steg, som kan føre til at motparten hele tiden går "et skritt til", selv om de passerer sin grense.
Nei, det er det som er problemet, man vet jo aldri om de "triksene" man bruker faktisk gjør prisen lavere (eller om de samme triksene fungerer med ett annet sett interessenter å konkurrere imot), om man feks hopper 100 000 så kan det jo fint hende man får huset, men er det lurt allikevel? Hva om man kunne sluppet unna med 40 000 ekstra om det gikk i små hopp? Vi brukte taktikken å gå opp 20 000 hele tiden hver gang noen bydde, helt "ubenhørlig", og opp til en grense som ikke var et rundt tall. Følte vi fikk en grei deal, men aner ikke om den kunne vært bedre. Det var vel 3 som bydde mot hverandre på slutten i vårt tilfelle.
dessverre så viste det seg at huset var i veeeeeesentlig dårligere stand, mye som var gjemt unna og pyntet på, men det er en annen historie.
er du veldig interessert så ikke by for lavt tror jeg, da drar du bare med deg en haug med andre som blir med å by.
Og her er du inne på en vesentlighet, hvis man ser på bolig som spekulasjonsobjekt så vil man jo måtte sette limiten ett annet sted enn hvis man ser på den som bolig.
Om det er en bolig man faller for, å ønsker å bo i over lang tid, som jo er normalen, så kan man strekke seg lengre.
Om man har holdningen "ut livet" til en bolig så er det i bunn og grunn bare å betale det man må for å få boligen. Man kan ikke tenke verdi og pris på ordinær måte.
Uansett må man jo ikke radbrekke egen økonomi, men det er jo ett annet spørsmål.
--------------
Blir jo litt livfsfase over det. Er man ung og etablerer seg i en bolig man trolig vil bytte så må man jo ikke kjøpe for dyrt. Når man har kommet dit økonomisk at man feks ønsker å bosette seg "for alltid" i feks "drømmehuset" så har det jo lite å si om man betaler alt for mye. Perspektivene er lange og økonomien som regel god.
Kollegaen min er nok interessert i huset pga at hun ser at hun kan bo der lenge, men jeg tror samtidig hun er såpass realistisk at hun ikke vil by/koste på huset mer enn det vil være verd ved et salg i fremtiden. Man vet jo aldri hva som skjer, kan hende hun plutselig får en familie på 5 og trenger mer plass. Og da vil det være veldig dumt å ha TAPT penger, og ende opp med mindre egenkapital enn da hun kom.
Jeg tror mange av de som var på visningen tenkte spekulasjonsobjekt. En del av dem sa rett ut at de tenkte å kjøpe huset og bruke til utleie. Det var også endel byggmestere på visning.
Nå har det allerede kommet 2 bud, og de hun foreløpig konkurrerer med er to av våre nye landsmenn. En familie på 9, og 3 menn som skal kjøpe ilag og bruke huset til utleiehus.
Det blir spennende å se hvor mye penger disse har... Jeg er ingen rasist, men håper selvsagt for hennes del at de har dårlig råd
Vanskelig dette. Jeg er nesten like spent som da jeg kjøpte hus selv :)
Hei,
Jeg er helt enig i ditt innlegg, ønsker man å bo der og ikke kun tenke "butikk" så blir det mye hensyn å ta at man hele tiden skal tenke frem og krisemaksimere hva som engang kan skje i fremtiden.
Er det flere bud så viser det vel også at det er interesse for huset, og da er det vel naturlig at det også blir "enkelt" å selge i fremtiden.
Jeg mener at det er din egen privat økonomi som avgjør dette og hvor langt man kan gå og det er som sagt i tråden det man bør ta høyde for.
Hvis husprisene skulle ha en utvikling fremover som tidlig 90 tall så kan man selvfølgelig "tape penger" hvis man må selge senere, men da blir ofte det man skal kjøpe hvis man går for noe større rimligere også og slik sett så går det opp i opp.
Vedrørende husprisene hvis vi ser det i et langt perspektiv så er det nesten underlig hvor mye de har steget i verdi, idag er det vel slik at mange grunnet en pris stigning som er mye høyere en lønnstigningen så har egenkapital hvis man ser på investering i bolig kastet mye mer av seg for mange kontra hvis man skulle prøvd å spart i bank.
Jeg synes det er naturlig at det skal koste litt å bo men følgerer markeded og observerer at det huset jeg kjøpte i 1990 har mer en tre doblet seg i verdi uten at det skyldes store oppgraderinger.
Vedrørende budgiving som tråden handler om så er det vanskelig å gi et eksakt basis svar, vil tro at hvis man skal inn med kort frist så bør man ihvertfall ikke legge bud inn langt under takst.
Selv vert med på en budrunde for et par år siden, ble nummer "to" til slutt, første budet var på takst, mye folk på visning og kort frist, prøvde meg med 10% over takst i første bud fra oss men det skremte ikke alle, men var innen budsjett vi hadde, endte med at vi kom til den summen vi hadde satt oss som max på forhand og da gav vi oss.
Greit nok synes eg, men hadde vi fått tilslag så hadde eg følt at det var greit at andre la inn bud også, det vil ihverfall indikere at eiendommen er attraktiv.
Mvh
Husene vi nå har sett på de siste årene har ikke vært helt optimale med planløsning sol etc så når det kom en ideel tomt for salg var vi i den situasjonen at den skulle vi ha. Og det kostet. Det må jeg si er den største sjansen jeg har tatt noen sinne. Vi hadde ikke tid å sette oss inn i hva det måtte koste å sette et hus på tomten. Men utfra det vi nå ser ut til å havne på når alle priser er kommet inn så stemte magefølsen med virkeligheten. Phuu. Vi bommet med 200000.- og det må vi være fornøyd med. Så får vi se når huset er kommet opp om vi har gått bananas på noe og budsjettet ryker. Men det tror jeg ikke, det er om å gjøre å ikke miste begrepet om penger nå det så store penger en snakker om. Og det gjelder egentlig også når en er inne og byr på boliger, 100-200000 blir liksom småpenger.
Vi gikk på MANGE visninger (holdt på i ca 3-4 måneder, 2-3 visninger per uke). Vi gikk på visninger på hus vi visste vi ikke kom til å kjøpe også, både i lavere og høyere prisklasser. Dermed fikk vi et godt inntrykk av forholdet mellom standard/beliggenhet/areal/pris.
Vi bydde på 3 hus. For hvert hus, satte et absolutt tak på hvor mye vi ville ut med for akkurat dette huset. Det tror jeg er viktig, fordi ellers tar konkurranseinstinktet over i budrunden. Noen ganger er taket for akkurat det spesifikke huset likt taket for hva man klarer å betale - da gir det jo seg selv. Bare ikke gjør tabben å tenke at "20.000 til, det er jo ikke så mye - det klarer jeg nok å skrape sammen". Da blir det bakrus :)
På visning gjorde vi oss, som sagt nedenfor av andre, opp et bilde av interessen for huset og hvilke mennesker som var interesserte. Når vi begynte å "zoome" inn på den prisklassen vi siktet på, så vi at det stort sett var de samme 5-6 unge par som gikk på visningene. Greit å sjekke ligning osv, men det forteller ingenting. Jeg står for eksempel oppført med 1/5 av reell inntekt, mens min samboer står oppført med omtrent halvparten av det hun tjener. Så her kan man bli lurt :)
Det første budet vi ga på et hus ga vi alt for lang frist på - 2 dager. Tanken var at budet skulle "modnes" hos selgeren, og at hun bare ville ha nektet umiddelbart dersom det var kort frist. Det var en tabbe, og ca 5 minutter før budet gikk ut kom det et nytt bud, og da var det i gang. Det huset "fløy" forbi det taket vi hadde satt oss. Budet var omtrent på prisantydning.
I budrunden på huset vi endte opp med å kjøpe, startet vi veldig lavt. Årsaken var at det var nesten ingen på visning. Dette var sommeren 2008, og temperaturen i boligmarkedet var på vei ned. "Skambudet" ble ikke godtatt av selger, og det ble ny visning. Vi la inn et nytt bud på 50.000 over vårt gamle bud, mest for å vise at vi var villig til å strekke oss litt, men ikke mye. Dette budet ble heller ikke godtatt av selger.
Megler ringte oss 3-4 ganger og ville at vi skulle gå opp med budet vårt, men da var det jo åpenbart at det var ingen andre med i spillet og da byr vi ikke over oss selv (!). Så vi opprettholdt budet. Etter 2 dager kom det, ut av det blå, et nytt bud på huset - 50.000 over vårt bud. Da svarte vi umiddelbart med nye 50.000 opp med 30 minutters frist. Dette gjorde vi for å vise at vi ikke var presset ennå, og for å skremme den andre fyren bort. Det funket, og han andre ga seg. Megler ringte fortsatt til oss 2-3 ganger og ville at vi skulle by over oss selv, men vi lot budet stå - og fikk tilslaget til slutt.
I ettertid har det vist seg at denne mystiske personen som plutselig, ut av det blå, uten å ha vært på visningene var en nabo og bekjent av selger. Jeg ringte han et par måneder etterpå for å høre litt om hvorfor han bydde og om han hadde fått noe annet - da fortalte han meg at han egentlig ikke hadde noe spesielt lyst på huset, men hadde lagt inn et bud sånn "for å se om han fikk det" (!). Her snakker vi om et hus til 3.500.000 kroner, og vedkommende det gjelder bor i en 2-roms. Enten har han vunnet i lotto, eller så var det noe muffens.
I fremtidige budrunder for vår del:
Aggressive bud, med korte frister. Øke i høye intervaller (går du opp 10.000 er det åpenbart at du ikke har mer å komme med). Sette et absolutt tak på forhånd for hva vi er villige til å gi for akkurat dette huset, og holde oss til det taket uansett hva som skjer i budrunden. Konkurranseinstinktet tar ikke hensyn til den ekle bakrusen etterpå når man har kjøpt et hus for alt for mye penger. Og Murphys Lov sier at det 2 uker etterpå VIL komme et betraktelig finere hus til salgs, hvis du får tilslaget på det første.
En ekstra erfaring: Se i budloggen, sjekk litt hvem de andre var. Du får jo ikke se budloggen før etter at du har fått tilslag selvsagt, men det er vel utrolig lett å jukse med falske bud.
Om man vil komme nær limiten sin så er det ofte man må gå små skritt, og er man bare to igjen i budrunden så er det ikke noe stort poeng å prøve "Knock out" på motparten. Dvs man kan jo godt gjøre det om det er greit å svi av 20-30 000,- for taktikkens skyld.
Om man er to igjen, svar automatisk med 10 000,- hele veien, så slipper man å lure så mye.
Var i en budrunde på ei hytte hvor motbyder hadde gitt beskjed til megler om å gå opp 10 000,- automatisk uten opphold når vi la inn bud. Da pakket vi snippesekken fort. Det kan jo være et alternativ hvis man stoler på megler.
Som motpart var det helt forferdelig å bli møtt med 10 000,- opp med en eneste gang når man la inn ett bud.
Litt situasjonsbetinget gjerne. Men hvis motparten øker 10.000 hver gang, og huset koster ~ 4.000.000 hadde jeg vært fristet til å tro at vedkommende var svært nærme sin øvre toleransegrense. Ved å by 50.000 opp viser jeg at jeg har myyye å gå på (selv om jeg da er på min grense) i håp om at han da tenker at "dette er ikke noe vits i" og gir seg. Da får han huset til den prisen (mer enn 50.000 opp). Hvis ikke, så får jeg huset. Tenk på det som å betale 30.000 eller noe for å vinne budrunden. Alternativet er som du skriver små steg, som kan føre til at motparten hele tiden går "et skritt til", selv om de passerer sin grense.
Fasiten får man jo aldri vite...