Skal det være noe poeng med ansvarlig søker, kontrolerende og/eller ansvarsrett så vil dette kun gå på utførende foretak. Tiltakshaver/byggherre kan ikke lastes juridisk i en slik sak.
Byggherre er alltid objektivt ansvarlig. Ansvarsretten har ikke noe med dette å gjøre, den har med forholdet til kommunen, men der er også tiltakshaver til syvende og sist ansvarlig.
Da kan du vel dokumentere dette? Da jeg sa at det juridisk ikke er naboens feil. Synsing i slike viktige saker er en uting! Tviler på at naboen har bedt om dette. At de som sprenger gjør feil er ikke noe nytt, så da får vel folk gå dem eller forsikringsselskapet demmes. Alle som skal gi noe vettug til dette temaet bør komme med dokumentasjon. Først da skal jeg gi meg på dette
Den som setter igang et tiltak er ansvarlig for dette. (Med mindre den utførende er grovt uaktsom el.) Det er en god del rettspraksis på dette feltet. (Har ikke drevet med dette på¨årevis, så husker ikke noen dom bortsett fra "Lysaker dommen".)
Kanskje google på "objektivt ansvar" vil komme opp med noe interessant?
Det er vel noe om dette i naboloven hvis jeg husker rett.
Skal det være noe poeng med ansvarlig søker, kontrolerende og/eller ansvarsrett så vil dette kun gå på utførende foretak. Tiltakshaver/byggherre kan ikke lastes juridisk i en slik sak.
Byggherre er alltid objektivt ansvarlig. Ansvarsretten har ikke noe med dette å gjøre, den har med forholdet til kommunen, men der er også tiltakshaver til syvende og sist ansvarlig.
Da kan du vel dokumentere dette? Da jeg sa at det juridisk ikke er naboens feil. Synsing i slike viktige saker er en uting! Tviler på at naboen har bedt om dette. At de som sprenger gjør feil er ikke noe nytt, så da får vel folk gå dem eller forsikringsselskapet demmes. Alle som skal gi noe vettug til dette temaet bør komme med dokumentasjon. Først da skal jeg gi meg på dette :)
Hvorfor kan ikke du dokumentere påstanden din hvis du er så sikker på å ha rett? Hvis naboen påfører din eiendom skade er det vel underordnet for deg hvem som har gjort det på vegne av naboen. Hvem ville du gått på hvis naboen hadde benyttet ufaglærte til jobben? Hville du kun gått etter underleverandøren da også?
Den som setter igang et tiltak er ansvarlig for dette. (Med mindre den utførende er grovt uaktsom el.) Det er en god del rettspraksis på dette feltet. (Har ikke drevet med dette på¨årevis, så husker ikke noen dom bortsett fra "Lysaker dommen".)
Kanskje google på "objektivt ansvar" vil komme opp med noe interessant?
Det er vel noe om dette i naboloven hvis jeg husker rett.
Altså synsing. Hvis det finnes rettspraksis så finnes det lov verk. Og hva står det der?
Skal det være noe poeng med ansvarlig søker, kontrolerende og/eller ansvarsrett så vil dette kun gå på utførende foretak. Tiltakshaver/byggherre kan ikke lastes juridisk i en slik sak.
Byggherre er alltid objektivt ansvarlig. Ansvarsretten har ikke noe med dette å gjøre, den har med forholdet til kommunen, men der er også tiltakshaver til syvende og sist ansvarlig.
Da kan du vel dokumentere dette? Da jeg sa at det juridisk ikke er naboens feil. Synsing i slike viktige saker er en uting! Tviler på at naboen har bedt om dette. At de som sprenger gjør feil er ikke noe nytt, så da får vel folk gå dem eller forsikringsselskapet demmes. Alle som skal gi noe vettug til dette temaet bør komme med dokumentasjon. Først da skal jeg gi meg på dette :)
Hvorfor kan ikke du dokumentere påstanden din hvis du er så sikker på å ha rett? Hvis naboen påfører din eiendom skade er det vel underordnet for deg hvem som har gjort det på vegne av naboen. Hvem ville du gått på hvis naboen hadde benyttet ufaglærte til jobben? Hville du kun gått etter underleverandøren da også?
Hvorfor skal jeg dokumentere at det er naboens feil? Det er je dere som sier dette? Enkelt bare spyr ut masse tull. Det er ikke naboen som har gjort noe galt på eiendommen til TS det er ett firma med ansvarsrett. Da har vel han/firmaet ansvar? IKKE? Jeg sa at dette var juridisk. Da forutsetter jeg at sprengefirmaet har ansvarsrett. OG MÅ DU VÆRE FAGMANN FOR Å SPRENGE?.Mange som sprenger som ikke har fagbrev!
Altså synsing. Hvis det finnes rettspraksis så finnes det lov verk. Og hva står det der?
Kan du dokumentere at dette er synsing? Jeg synes at det er frekt at du slenger ut at dette er synsing. Har du i det hele tatt noen juridisk kompetanse? Skal jeg finne rettspraksis kan du betale meg 1000 kr timen
Det behøver ikke å finnes et direkte lovverk. Det er en del rettslige prinsipper som ligger til grunn, som ikke alltid kommer så godt frem i alle lover. Objektivt ansvar er et av disse prinsippene. Det har blitt gitt fellende dommer for objektivt ansvar uten at det er nevnt i lovtekster.
Hvorfor skal jeg dokumentere at det er naboens feil? Det er je dere som sier dette? Enkelt bare spyr ut masse tull. Det er ikke naboen som har gjort noe galt på eiendommen til TS det er ett firma med ansvarsrett. Da har vel han/firmaet ansvar? IKKE? Jeg sa at dette var juridisk. Da forutsetter jeg at sprengefirmaet har ansvarsrett. OG MÅ DU VÆRE FAGMANN FOR Å SPRENGE?.Mange som sprenger som ikke har fagbrev!
Som nevnt før ansvarsrett hva betyr det i dette tilfellet?
Rettspraksis er at det er den som står for dette prosjektet (byggherre/eier eller hva du vil kalle det) som har ansvaret. Naboen har ingenting med om dette er folk med ansvarsrett, konkursryttere, svartarbeidende, Bin Laden eller Nato som gjør jobben, han skal bare ikke få skade på sin eiendom. Det er byggherres sitt ansvar hvilke folk han leier inn og det er han som er ansvarlig for den skaden de eventuelt måtte gjøre.
Skal det være noe poeng med ansvarlig søker, kontrolerende og/eller ansvarsrett så vil dette kun gå på utførende foretak. Tiltakshaver/byggherre kan ikke lastes juridisk i en slik sak.
Byggherre er alltid objektivt ansvarlig. Ansvarsretten har ikke noe med dette å gjøre, den har med forholdet til kommunen, men der er også tiltakshaver til syvende og sist ansvarlig.
Da kan du vel dokumentere dette? Da jeg sa at det juridisk ikke er naboens feil. Synsing i slike viktige saker er en uting! Tviler på at naboen har bedt om dette. At de som sprenger gjør feil er ikke noe nytt, så da får vel folk gå dem eller forsikringsselskapet demmes. Alle som skal gi noe vettug til dette temaet bør komme med dokumentasjon. Først da skal jeg gi meg på dette :)
Hvorfor kan ikke du dokumentere påstanden din hvis du er så sikker på å ha rett? Hvis naboen påfører din eiendom skade er det vel underordnet for deg hvem som har gjort det på vegne av naboen. Hvem ville du gått på hvis naboen hadde benyttet ufaglærte til jobben? Hville du kun gått etter underleverandøren da også?
Hvorfor skal jeg dokumentere at det er naboens feil? Det er je dere som sier dette? Enkelt bare spyr ut masse tull. Det er ikke naboen som har gjort noe galt på eiendommen til TS det er ett firma med ansvarsrett. Da har vel han/firmaet ansvar? IKKE? Jeg sa at dette var juridisk. Da forutsetter jeg at sprengefirmaet har ansvarsrett. OG MÅ DU VÆRE FAGMANN FOR Å SPRENGE?.Mange som sprenger som ikke har fagbrev!
Vi er uenige om sak, men du trenger ikke dokumentere dine meninger fordi du har rett mens andre bare spyr ut tull. Det betyr vel bare at det er bortkastet å diskutere noe mer med deg.
Nabolovens §2 sier Ingen må ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom. Inn under ulempe går òg at noko må reknast for farleg..
Det er tiltakshaver som er ansvarlig for det som skjer på hans eiendom, siden det er han som setter igang noe. Tiltakshaver er som ansvarlig søker og ansvarlig utførende en del av de involverte partene i en byggesak.
Den som utfører noe på en eiendom gjør dette på oppdrag fra en eier, i dette tilfelle tiltakshaver, og det er tiltakshaver som er ANSVARLIG for å skaffe kompetente folk. Dersom de IKKE er kompetente er dette tiltakshavers ansvar.
Nok en gang, det å ha en ansvarsrett er bare en anerkjennelse for at man har teoretisk og praktisk erfaring til å kunne gjøre en jobb som krever ansvarsrett.
En "definisjon" på tiltakshaver erfellesbetegnelse på den enkeltpersonen, institusjonen, organisasjonen eller foretaket som tiltaket utføres på vegne av (byggherre), eller som står for gjennomføringen av tiltaket. I den grad tiltakshaver også er eier av eller rettighetshaver til tiltaket står tiltakshaver ansvarlig for at tiltaket blir utført eller iverksatt i samsvar med lov, forskrift, planer, vedtekter og andre myndighetskrav som fastsettes i et godkjenningsvedtak. Tiltakshaver har ikke direkte ansvar, etter som hvert enkelt ansvarlig foretak som tiltakshaver knytter til seg, vil ha et fullstendig ansvar for sin del av tiltaket, dette iht store norske leksikon.
Det er selvsagt den enkelte som utfører arbeidet som er ansvarlig for feil overfor tiltakshaver, og som må rette opp i dette, men ved en rettssak vil det være tiltakshaver, som eier av eiendommen og den som setter igang noe, som er den som blir saksøkt.
Kontraktsforholdet mellom partene er mellom tiltakshaver og utførende entreprenør, og tiltakshaver må da få utførende entreprenør til å rette det som er feil.
Nedenfor finner du drøftelse av dette fra NOU 1995:4
4.1 Naboretten Innledning og historisk bakgrunn
Naboretten er tradisjonelt en del av den statiske tingsrett , som bl.a. omfatter reglene om retten til fast eiendom, dens innhold og begrensninger. En viktig begrensning i eiendomsrettens utøvelse ligger nettopp i de hensyn som må tas til naboeiendommene.
Den industrielle utvikling i forrige århundre innebar nye former for virksomheter, som ofte medførte skader og ulemper på omgivelsene. Det ble derfor nødvendig å utvikle klarere rettsregler for naboforhold. De første dommene, som kom i midten av forrige århundre, la til grunn at eieren av en fast eiendom har stor frihet til å disponere sin eiendom. Etterhvert trakk Høyesterett snevrere grenser for eierrådigheten, og det utviklet seg rettsprinsipper om bl.a. objektivt ansvar for skade på naboeiendom. I 1887 kom den første loven om disse spørsmål: Lov indeholdende bestemmelser om Eiendomsrettens Begrændsning i Naboforhold.
Denne loven ble stående stort sett uendret før den ble erstattet av lov om rettshøve mellom grannar (granneloven) av 16. juni 1961 nr. 15. Granneloven bygget i hovedsak videre på de privatrettslige prinsipper fra den eldre loven, men den tok et viktig nytt skritt ved å innføre offentlig konsesjon ( løyvetvang ) for tiltak som kan spreia gass, røyk, stråling eller liknande til skade eller ulempe for mange eller over eit vidt område... , og den etablerte Røykskaderådet som konsesjonsmyndighet.
Senere er det foretatt flere endringer i loven, og reglene om røykskadekonsesjon ble erstattet av forurensningsloven da den kom i 1981. Hovedinnholdet i granneloven
Granneloven uttrykker viktige prinsipper i norsk tingsrett. Utøvelse av eiendomsrett er betydelig begrenset i forhold til naboen. Hovedregelen i § 2 er at ingen må ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom .
Loven pålegger for øvrig varslingsplikt overfor naboen når noen vil gå igang med planting, graving, bygging, industriverksemd eller anna tiltak som kan verta til skade eller ulempe på granneeigedom (§ 6). Hver av naboane kan få avgjort ved granneskjønn spørsmål om korleis eit tiltak bør setjast i verk, så det ikkje kjem i strid med denne lova (§ 7).
Dersom virksomhet påfører naboen skade eller ulempe i strid med lovens § 2, har naboen flere mulige beføyelser. For det første kan det kreves erstatning for det økonomiske tap ved skade eller ulempe (§ 9) uten hensyn til om det er utvist uaktsomhet eller ikke (objektivt ansvar).
Naboen har som hovedregel også krav på å få virksomheten rettet – eventuelt stanset – etter §§ 10 flg. Der retting eller stansing medfører store utgifter eller tap, eller klart står i mishøve til gagnet , kan det i stedet gis vederlag, som ikke må settes mindre enn skaden eller ulempen.
Nærmere om den naborettslige tålegrense
Grannelovens § 2 lyder i dag som følger:
Ingen må ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom. Inn under ulempe går òg at noko må reknast som farleg.
I avgjerda om noko er urimeleg eller uturvande, skal det leggjast vekt på kva som er teknisk og økonomisk mogeleg å gjera for å hindra eller avgrensa skaden eller ulempa.
I avgjerda om noko er urimeleg, skal det vidare leggjast vekt på om det er venteleg etter tilhøva på staden og om det er verre enn det som plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader.
Jamvel om noko er venteleg eller vanleg etter tredje stykket, kan det reknast som urimeleg så langt som det fører til ei monaleg forverring av brukstilhøva som berre eller i særleg grad råkar ein avgrensa krins av personar.
Bestemmelsen reiser en rekke tolkningsspørsmål, og det er en ikke ubetydelig rettspraksis knyttet til den.
Forbudet i § 2 retter seg i utgangspunktet mot virksomhet e.l. knyttet til fast eiendom. Virksomhet som ikke har tilknytning til en fast eiendom, faller utenfor – f.eks. forurensning fra skip.
Det er normalt eieren av eiendommen som er pliktsubjekt. Hvis det er en annen som bruker eiendommen, og det er denne bruken som skaper problemene, er det brukeren som er pliktsubjekt. Men forholdet kan også ligge slik an at både eier og bruker blir ansvarlig – evt. solidarisk. Når det gjelder vegtrafikkstøy er det på det rene at det er den som eier vegen – normalt staten, fylkeskommunen eller kommunen – som er ansvarlig for å forhindre at det oppstår skade eller ulempe.
Med granneeigedom forstås for det første eiendommer som direkte grenser til den eiendom hvor virksomheten foregår, men det omfatter også en videre krets av eiendommer. Hvor grensen går kan være usikkert. Det er i rettspraksis slått fast at det må foreligge en skade eller ulempe som er spesiell i forhold til området generelt, for at § 2 skal kunne påberopes. Granneloven vil derfor neppe kunne få praktisk betydning overfor skader og ulemper som gjør seg gjeldende over store områder.
Forbudet retter seg både mot kortvarige og enkeltstående handlinger (f.eks. en enkelt sprengning), og mer varige forhold.
Det viktige og vanskelige spørsmål i forbindelse med § 2 er hvor grensen går mellom det som er tillatt og det som ikke er tillatt. I henhold til § 2 er det som nevnt avgjørende om ulempen for naboeiendommen er urimeleg eller uturvande .
Uturvande vil si unødig. Dersom skaden eller ulempen skjer i ren tankeløshet, eller enkelt kan unngås, er det i seg selv nok til at den er i strid med § 2. Men den som driver en virksomhet, er ikke forpliktet til å iverksette ethvert tiltak uten hensyn til kostnader og konsekvenser. Hvor grensen her går, vil bero på en rimelighetsvurdering i det enkelte tilfelle. Ved lovendring av 1989 kom det inn en bestemmelse i § 2 annet ledd som uttrykkelig sier at det her skal legges vekt på kva som er teknisk og økonomisk mogeleg å gjera for å hindra eller avgrensa skaden eller ulempa .
Større problemer har uttrykket urimeleg voldt. Granneloven bygget her videre på det prinsipp som ble uttrykt allerede i loven av 1887 om at vurderingen av hva som er urimelig må bero på bl.a. hva slags strøk det dreier seg om og hvilken virksomhet som er der fra før. Grannelovens § 2 uttrykte dette opprinnelig slik:
I avgjerda om noko er urimeleg, skal leggjast vekt på om det er venteleg etter tilhøva på staden. Er det ikkje verre enn det som plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader, skal det ikkje reknast for urimeleg.
Det er denne standarden som gjerne kalles den naborettslige tålegrense.
Gjennom juridisk teori og rettspraksis er det trukket opp visse retningslinjer for når tålegrensen må anses overskredet. De er imidlertid ikke særlig presise. Det er klart at et nabolag må finne seg i at det kommer ny bebyggelse og ny, vanlig virksomhet inn (garasjer, barnehage, kiosk osv.). Bor man i nærheten av en veg, jernbanestasjon, flyplass, forretningssenter – eller sentralt i et mindre tettsted – må man finne seg i den utvikling med hensyn til utbygging og økt trafikk og tilhørende ulemper som nokså naturlig vil skje i et slikt område. Høyesterett har i flere dommer gått forholdsvis langt i å akseptere en negativ utvikling som venteleg .
I denne sammenheng har tidsmomentet betydning. F.eks. har støy fra flyplasser vært gjenstand for flere erstatningssøksmål. Da har et sentralt spørsmål vært hva som kom først – bebyggelsen eller flyplassen. Hovedregelen i rettspraksis har vært at boliger som er bebygget etter at flyplassen kom, må finne seg i de senere økninger i støynivået som følger av økt trafikk og mer støyende flytyper, mens de som bodde på stedet før flyplassen var påtenkt, vil kunne få erstatning.
Men det går en grense for de endringer som må tåles. En eiendom i nærheten av en industribedrift behøver ikke nødvendigvis finne seg i en vesentlig økning i utslipp fra bedriften, selv om dette følger av en naturlig utvikling av virksomheten.
Et eksempel finnes i høyesterettsdommen gjengitt i Rettstidende 1964 s. 609. Hunton bruk, et tresliperi ved Gjøvik, hadde lenge produsert wallboard, med en del støvulemper for naboene. I 1957 begynte man også å produsere sponplater. Høyesterett uttalte at sponplateproduksjonen medførte en tilstøving av et slikt omfang at den fremtrådte som en ulempe, vesentlig større enn noen som naboskapet med de industrielle virksomheter hittil hadde ført med seg. Dermed var tålegrensen overskredet og naboene ble tilkjent erstatning. Motsatt ble resultatet i høyesterettsdommen gjengitt i Rettstidende 1972 s. 142, som gjaldt økte røykutslipp fra Jernverket i Mo i Rana. I den saken kom retten til at endringene hadde sammenheng med en gradvis ekspansjon av bedriftens virksomhet i det hele, ikke med en radikal omlegging av jernverkets tidligere virksomhet. Dette mente Høyesterett derfor ikke overskred tålegrensen.
Det kan ha betydning hvor mange som berøres. En ulempe som rammer et meget stort antall eiendommer vil vanskelig rammes av granneloven. Det må dreie seg om en ulempe som er ekstraordinær for visse eiendommer. I saker om vegtrafikkstøy har det f.eks. vært et relevant moment om ulempen som påberopes bare rammer et fåtall eiendommer, eller om den gjelder generelt for et større område. Se f.eks. Rettstidende 1969 s. 643 som gjaldt støyulemper fra en ny motorveg gjennom Fana. Høyesterett uttalte her bl.a. .
I den utstrekning støyen rammer alle eiendommer innenfor et bredt belte langs motorveien, antar jeg .... at det må være riktig å se forholdet slik at det dreier seg om en ulempe som er felles for området, og at de som er ekspropriater bare kan kreve erstatning for så vidt deres eiendommer i særlig grad blir utsatt for støy .... Hvor det gjelder en offentlig vei må det være et utgangspunkt at alle eiendommer i strøket uten erstatning må tåle en viss grad av ulempe, som vanlig vil følge med et veianlegg.
Den naborettslige tålegrense er i det hele tatt et temmelig relativt begrep. Slik domstolene har tolket uttrykket venteleg etter tilhøva på staden , får loven betydning først og fremst i tilfelle hvor det er kommet en vesentlig ny og annerledes virksomhet inn i et område enn det som var situasjonen fra før. Dette er viktig nok, men det bidrar lite til å løse gamle problemer, eller til å forhindre en gradvis forverring der forholdene er dårlige fra før, f.eks. pga. trafikk eller industrivirksomhet. Noen egentlig miljømessig betydning har loven med denne tolkningen ikke fått. Rettspraksis har da også vært kritisert.
Rettspraksis er stort sett fra før 1989. I 1989 kom det noen endringer som var ment å skulle bøte på noen av svakhetene. Selv om noe er venteleg etter tilhøva på staden , kan det nå finnes urimelig så langt som det fører til ei monaleg forverring av brukstilhøva som berre eller i særleg grad råkar ein avgrensa krins av personar. Videre skal det i vurderingen av om noe er urimelig eller uturvande leggjast vekt på kva som er teknisk og økonomisk mogeleg å gjera for å hindra eller avgrensa skaden eller ulempa . Det foreligger hittil lite rettspraksis etter de nye formuleringene, og det kan nok diskuteres hvor mye nytt som egentlig ligger i dem. Det er likevel grunn til å anta at domstolene nå er i ferd med å slå inn på en noe annen linje enn tidligere. Miljøhensynene er gradvis kommet sterkere inn i domstolenes vurderinger, i samsvar med den alminnelige økning i interesse og bevissthet omkring miljøproblemene. I Rettstidende 1991 s. 1281 fastsatte f.eks. Høyesterett, med grunnlag i grannelovens § 10, ganske strenge og detaljerte bestemmelser om når en vindmølle på Jæren skulle kunne være i drift for ikke å overskride lovens tålegrense etter § 2 pga. støyulempene i nabolaget.
Som tidlligere nevnt følger det av grannelovens § 9 at overskridelse av § 2 medfører erstatningsansvar på objektivt grunnlag. Tapet som skal erstattes, kan være direkte – som ved en fysisk skade på hus eller eiendom – eller det kan være mer avledet, f.eks. redusert eiendomsverdi, eller redusert omsetning i en forretning. Ikke-økonomiske tap dekkes ikke etter § 9.
Det er bare det økonomiske tap som følger av skade og ulemper utover tålegrensen, som skal erstattes. Skader opp til tålegrensen må man altså finne seg i.
Signatur
mvh Incognito (Adm.dir i Premium Haus AS ) Selger lavenergihus fra Tyskland.
Tiltakshaver har ikke direkte ansvar, etter som hvert enkelt ansvarlig foretak som tiltakshaver knytter til seg, vil ha et fullstendig ansvar for sin del av tiltaket
Da kan du vel dokumentere dette? Da jeg sa at det juridisk ikke er naboens feil.
Synsing i slike viktige saker er en uting!
Tviler på at naboen har bedt om dette.
At de som sprenger gjør feil er ikke noe nytt, så da får vel folk gå dem eller forsikringsselskapet demmes.
Alle som skal gi noe vettug til dette temaet bør komme med dokumentasjon. Først da skal jeg gi meg på dette
Kanskje google på "objektivt ansvar" vil komme opp med noe interessant?
Det er vel noe om dette i naboloven hvis jeg husker rett.
Altså synsing.
Hvis det finnes rettspraksis så finnes det lov verk. Og hva står det der?
Hvorfor skal jeg dokumentere at det er naboens feil? Det er je dere som sier dette? Enkelt bare spyr ut masse tull. Det er ikke naboen som har gjort noe galt på eiendommen til TS det er ett firma med ansvarsrett. Da har vel han/firmaet ansvar? IKKE? Jeg sa at dette var juridisk. Da forutsetter jeg at sprengefirmaet har ansvarsrett.
OG MÅ DU VÆRE FAGMANN FOR Å SPRENGE?.Mange som sprenger som ikke har fagbrev!
Kan du dokumentere at dette er synsing? Jeg synes at det er frekt at du slenger ut at dette er synsing. Har du i det hele tatt noen juridisk kompetanse? Skal jeg finne rettspraksis kan du betale meg 1000 kr timen
Det behøver ikke å finnes et direkte lovverk. Det er en del rettslige prinsipper som ligger til grunn, som ikke alltid kommer så godt frem i alle lover. Objektivt ansvar er et av disse prinsippene. Det har blitt gitt fellende dommer for objektivt ansvar uten at det er nevnt i lovtekster.
Har du giddet å lese naboloven?
Som nevnt før ansvarsrett hva betyr det i dette tilfellet?
Rettspraksis er at det er den som står for dette prosjektet (byggherre/eier eller hva du vil kalle det) som har ansvaret. Naboen har ingenting med om dette er folk med ansvarsrett, konkursryttere, svartarbeidende, Bin Laden eller Nato som gjør jobben, han skal bare ikke få skade på sin eiendom. Det er byggherres sitt ansvar hvilke folk han leier inn og det er han som er ansvarlig for den skaden de eventuelt måtte gjøre.
Det er tiltakshaver som er ansvarlig for det som skjer på hans eiendom, siden det er han som setter igang noe. Tiltakshaver er som ansvarlig søker og ansvarlig utførende en del av de involverte partene i en byggesak.
Den som utfører noe på en eiendom gjør dette på oppdrag fra en eier, i dette tilfelle tiltakshaver, og det er tiltakshaver som er ANSVARLIG for å skaffe kompetente folk. Dersom de IKKE er kompetente er dette tiltakshavers ansvar.
Nok en gang, det å ha en ansvarsrett er bare en anerkjennelse for at man har teoretisk og praktisk erfaring til å kunne gjøre en jobb som krever ansvarsrett.
En "definisjon" på tiltakshaver erfellesbetegnelse på den enkeltpersonen, institusjonen, organisasjonen eller foretaket som tiltaket utføres på vegne av (byggherre), eller som står for gjennomføringen av tiltaket. I den grad tiltakshaver også er eier av eller rettighetshaver til tiltaket står tiltakshaver ansvarlig for at tiltaket blir utført eller iverksatt i samsvar med lov, forskrift, planer, vedtekter og andre myndighetskrav som fastsettes i et godkjenningsvedtak. Tiltakshaver har ikke direkte ansvar, etter som hvert enkelt ansvarlig foretak som tiltakshaver knytter til seg, vil ha et fullstendig ansvar for sin del av tiltaket, dette iht store norske leksikon.
Det er selvsagt den enkelte som utfører arbeidet som er ansvarlig for feil overfor tiltakshaver, og som må rette opp i dette, men ved en rettssak vil det være tiltakshaver, som eier av eiendommen og den som setter igang noe, som er den som blir saksøkt.
Kontraktsforholdet mellom partene er mellom tiltakshaver og utførende entreprenør, og tiltakshaver må da få utførende entreprenør til å rette det som er feil.
Nedenfor finner du drøftelse av dette fra NOU 1995:4
4.1 Naboretten
Innledning og historisk bakgrunn
Naboretten er tradisjonelt en del av den
statiske tingsrett
, som bl.a. omfatter reglene om retten til fast eiendom, dens innhold og begrensninger. En viktig begrensning i eiendomsrettens utøvelse ligger nettopp i de hensyn som må tas til naboeiendommene.
Den industrielle utvikling i forrige århundre innebar nye former for virksomheter, som ofte medførte skader og ulemper på omgivelsene. Det ble derfor nødvendig å utvikle klarere rettsregler for naboforhold. De første dommene, som kom i midten av forrige århundre, la til grunn at eieren av en fast eiendom har stor frihet til å disponere sin eiendom. Etterhvert trakk Høyesterett snevrere grenser for eierrådigheten, og det utviklet seg rettsprinsipper om bl.a. objektivt ansvar for skade på naboeiendom. I 1887 kom den første loven om disse spørsmål:
Lov indeholdende bestemmelser om Eiendomsrettens Begrændsning i Naboforhold.
Denne loven ble stående stort sett uendret før den ble erstattet av lov om rettshøve mellom grannar (granneloven) av 16. juni 1961 nr. 15. Granneloven bygget i hovedsak videre på de privatrettslige prinsipper fra den eldre loven, men den tok et viktig nytt skritt ved å innføre offentlig konsesjon (
løyvetvang
) for tiltak
som kan spreia gass, røyk, stråling eller liknande til skade eller ulempe for mange eller over eit vidt område...
, og den etablerte Røykskaderådet som konsesjonsmyndighet.
Senere er det foretatt flere endringer i loven, og reglene om røykskadekonsesjon ble erstattet av forurensningsloven da den kom i 1981.
Hovedinnholdet i granneloven
Granneloven uttrykker viktige prinsipper i norsk tingsrett. Utøvelse av eiendomsrett er betydelig begrenset i forhold til naboen. Hovedregelen i § 2 er at
ingen må ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom
.
Loven pålegger for øvrig varslingsplikt overfor naboen når noen vil gå igang med
planting, graving, bygging, industriverksemd eller anna tiltak som kan verta til skade eller ulempe på granneeigedom
(§ 6). Hver av naboane kan få avgjort ved granneskjønn
spørsmål om korleis eit tiltak bør setjast i verk, så det ikkje kjem i strid med denne lova
(§ 7).
Dersom virksomhet påfører naboen skade eller ulempe i strid med lovens § 2, har naboen flere mulige beføyelser. For det første kan det kreves erstatning for det økonomiske tap ved skade eller ulempe (§ 9) uten hensyn til om det er utvist uaktsomhet eller ikke (objektivt ansvar).
Naboen har som hovedregel også krav på å få virksomheten rettet – eventuelt stanset – etter §§ 10 flg. Der retting eller stansing medfører store utgifter eller tap, eller klart står
i mishøve til gagnet
, kan det i stedet gis vederlag, som ikke må settes mindre enn skaden eller ulempen.
Nærmere om den naborettslige
tålegrense
Grannelovens § 2 lyder i dag som følger:
Ingen må ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom. Inn under ulempe går òg at noko må reknast som farleg.
I avgjerda om noko er urimeleg eller uturvande, skal det leggjast vekt på kva som er teknisk og økonomisk mogeleg å gjera for å hindra eller avgrensa skaden eller ulempa.
I avgjerda om noko er urimeleg, skal det vidare leggjast vekt på om det er venteleg etter tilhøva på staden og om det er verre enn det som plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader.
Jamvel om noko er venteleg eller vanleg etter tredje stykket, kan det reknast som urimeleg så langt som det fører til ei monaleg forverring av brukstilhøva som berre eller i særleg grad råkar ein avgrensa krins av personar.
Bestemmelsen reiser en rekke tolkningsspørsmål, og det er en ikke ubetydelig rettspraksis knyttet til den.
Forbudet i § 2 retter seg i utgangspunktet mot virksomhet e.l. knyttet til fast eiendom. Virksomhet som ikke har tilknytning til en fast eiendom, faller utenfor – f.eks. forurensning fra skip.
Det er normalt eieren av eiendommen som er pliktsubjekt. Hvis det er en annen som bruker eiendommen, og det er denne bruken som skaper problemene, er det brukeren som er pliktsubjekt. Men forholdet kan også ligge slik an at både eier og bruker blir ansvarlig – evt. solidarisk. Når det gjelder vegtrafikkstøy er det på det rene at det er den som eier vegen – normalt staten, fylkeskommunen eller kommunen – som er ansvarlig for å forhindre at det oppstår skade eller ulempe.
Med
granneeigedom
forstås for det første eiendommer som direkte grenser til den eiendom hvor virksomheten foregår, men det omfatter også en videre krets av eiendommer. Hvor grensen går kan være usikkert. Det er i rettspraksis slått fast at det må foreligge en skade eller ulempe som er spesiell i forhold til området generelt, for at § 2 skal kunne påberopes. Granneloven vil derfor neppe kunne få praktisk betydning overfor skader og ulemper som gjør seg gjeldende over store områder.
Forbudet retter seg både mot kortvarige og enkeltstående handlinger (f.eks. en enkelt sprengning), og mer varige forhold.
Det viktige og vanskelige spørsmål i forbindelse med § 2 er hvor grensen går mellom det som er tillatt og det som ikke er tillatt. I henhold til § 2 er det som nevnt avgjørende om ulempen for naboeiendommen er
urimeleg eller uturvande
.
Uturvande
vil si unødig. Dersom skaden eller ulempen skjer i ren tankeløshet, eller enkelt kan unngås, er det i seg selv nok til at den er i strid med § 2. Men den som driver en virksomhet, er ikke forpliktet til å iverksette ethvert tiltak uten hensyn til kostnader og konsekvenser. Hvor grensen her går, vil bero på en rimelighetsvurdering i det enkelte tilfelle. Ved lovendring av 1989 kom det inn en bestemmelse i § 2 annet ledd som uttrykkelig sier at det her skal legges vekt på
kva som er teknisk og økonomisk mogeleg å gjera for å hindra eller avgrensa skaden eller ulempa
.
Større problemer har uttrykket
urimeleg
voldt. Granneloven bygget her videre på det prinsipp som ble uttrykt allerede i loven av 1887 om at vurderingen av hva som er urimelig må bero på bl.a. hva slags strøk det dreier seg om og hvilken virksomhet som er der fra før. Grannelovens § 2 uttrykte dette opprinnelig slik:
I avgjerda om noko er urimeleg, skal leggjast vekt på om det er venteleg etter tilhøva på staden. Er det ikkje verre enn det som plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader, skal det ikkje reknast for urimeleg.
Det er denne standarden som gjerne kalles den naborettslige tålegrense.
Gjennom juridisk teori og rettspraksis er det trukket opp visse retningslinjer for når tålegrensen må anses overskredet. De er imidlertid ikke særlig presise. Det er klart at et nabolag må finne seg i at det kommer ny bebyggelse og ny, vanlig virksomhet inn (garasjer, barnehage, kiosk osv.). Bor man i nærheten av en veg, jernbanestasjon, flyplass, forretningssenter – eller sentralt i et mindre tettsted – må man finne seg i den utvikling med hensyn til utbygging og økt trafikk og tilhørende ulemper som nokså naturlig vil skje i et slikt område. Høyesterett har i flere dommer gått forholdsvis langt i å akseptere en negativ utvikling som
venteleg
.
I denne sammenheng har tidsmomentet betydning. F.eks. har støy fra flyplasser vært gjenstand for flere erstatningssøksmål. Da har et sentralt spørsmål vært hva som kom først – bebyggelsen eller flyplassen. Hovedregelen i rettspraksis har vært at boliger som er bebygget etter at flyplassen kom, må finne seg i de senere økninger i støynivået som følger av økt trafikk og mer støyende flytyper, mens de som bodde på stedet før flyplassen var påtenkt, vil kunne få erstatning.
Men det går en grense for de endringer som må tåles. En eiendom i nærheten av en industribedrift behøver ikke nødvendigvis finne seg i en vesentlig økning i utslipp fra bedriften, selv om dette følger av en naturlig utvikling av virksomheten.
Et eksempel finnes i høyesterettsdommen gjengitt i Rettstidende 1964 s. 609. Hunton bruk, et tresliperi ved Gjøvik, hadde lenge produsert wallboard, med en del støvulemper for naboene. I 1957 begynte man også å produsere sponplater. Høyesterett uttalte at sponplateproduksjonen medførte
en tilstøving av et slikt omfang at den fremtrådte som en ulempe, vesentlig større enn noen som naboskapet med de industrielle virksomheter hittil hadde ført med seg.
Dermed var tålegrensen overskredet og naboene ble tilkjent erstatning. Motsatt ble resultatet i høyesterettsdommen gjengitt i Rettstidende 1972 s. 142, som gjaldt økte røykutslipp fra Jernverket i Mo i Rana. I den saken kom retten til at endringene hadde sammenheng med
en gradvis ekspansjon av bedriftens virksomhet i det hele, ikke med en radikal omlegging av jernverkets tidligere virksomhet.
Dette mente Høyesterett derfor ikke overskred tålegrensen.
Det kan ha betydning hvor mange som berøres. En ulempe som rammer et meget stort antall eiendommer vil vanskelig rammes av granneloven. Det må dreie seg om en ulempe som er ekstraordinær for visse eiendommer. I saker om vegtrafikkstøy har det f.eks. vært et relevant moment om ulempen som påberopes bare rammer et fåtall eiendommer, eller om den gjelder generelt for et større område. Se f.eks. Rettstidende 1969 s. 643 som gjaldt støyulemper fra en ny motorveg gjennom Fana. Høyesterett uttalte her bl.a. .
I den utstrekning støyen rammer alle eiendommer innenfor et bredt belte langs motorveien, antar jeg .... at det må være riktig å se forholdet slik at det dreier seg om en ulempe som er felles for området, og at de som er ekspropriater bare kan kreve erstatning for så vidt deres eiendommer i særlig grad blir utsatt for støy .... Hvor det gjelder en offentlig vei må det være et utgangspunkt at alle eiendommer i strøket uten erstatning må tåle en viss grad av ulempe, som vanlig vil følge med et veianlegg.
Den naborettslige tålegrense er i det hele tatt et temmelig relativt begrep. Slik domstolene har tolket uttrykket
venteleg etter tilhøva på staden
, får loven betydning først og fremst i tilfelle hvor det er kommet en vesentlig ny og annerledes virksomhet inn i et område enn det som var situasjonen fra før. Dette er viktig nok, men det bidrar lite til å løse gamle problemer, eller til å forhindre en gradvis forverring der forholdene er dårlige fra før, f.eks. pga. trafikk eller industrivirksomhet. Noen egentlig miljømessig betydning har loven med denne tolkningen ikke fått. Rettspraksis har da også vært kritisert.
Rettspraksis er stort sett fra før 1989. I 1989 kom det noen endringer som var ment å skulle bøte på noen av svakhetene. Selv om noe er
venteleg etter tilhøva på staden
, kan det nå finnes urimelig
så langt som det fører til ei monaleg forverring av brukstilhøva som berre eller i særleg grad råkar ein avgrensa krins av personar.
Videre skal det i vurderingen av om noe er urimelig eller uturvande
leggjast vekt på kva som er teknisk og økonomisk mogeleg å gjera for å hindra eller avgrensa skaden eller ulempa
. Det foreligger hittil lite rettspraksis etter de nye formuleringene, og det kan nok diskuteres hvor mye nytt som egentlig ligger i dem. Det er likevel grunn til å anta at domstolene nå er i ferd med å slå inn på en noe annen linje enn tidligere. Miljøhensynene er gradvis kommet sterkere inn i domstolenes vurderinger, i samsvar med den alminnelige økning i interesse og bevissthet omkring miljøproblemene. I Rettstidende 1991 s. 1281 fastsatte f.eks. Høyesterett, med grunnlag i grannelovens § 10, ganske strenge og detaljerte bestemmelser om når en vindmølle på Jæren skulle kunne være i drift for ikke å overskride lovens tålegrense etter § 2 pga. støyulempene i nabolaget.
Som tidlligere nevnt følger det av grannelovens § 9 at overskridelse av § 2 medfører erstatningsansvar på objektivt grunnlag. Tapet som skal erstattes, kan være direkte – som ved en fysisk skade på hus eller eiendom – eller det kan være mer avledet, f.eks. redusert eiendomsverdi, eller redusert omsetning i en forretning. Ikke-økonomiske tap dekkes ikke etter § 9.
Det er bare det økonomiske tap som følger av skade og ulemper utover tålegrensen, som skal erstattes. Skader opp til tålegrensen må man altså finne seg i.
Incognito (Adm.dir i Premium Haus AS )
Selger lavenergihus fra Tyskland.
Forklar dette da! Det er du som har lagt det ut!